(PressFire.no): Tusenkronersspørsmålet hos Namco må nesten være «hvordan får vi frisket opp «Pac-Man» igjen?».
Etter det ypperlige «Pac-Man Championship Edition» var det litt vanskelig å se for seg hvordan den gamle måten å spille på skulle få sin rennessanse nok en gang, men «256» har på mange måte greid det.
Som et gratis mobilspill er det slett ikke dumt, og både det enkle konseptet og de lette kontrollene gjør at du lett kan sveipe deg til litt glede i livet med den gule rundingen – for n-te gang.
«256» i navnet referer forøvrig til den smått legendariske kill screen-en til originalspillet, der nivå-telleren friker helt ut når du kommer deg til bane 256 – makstallet som kan lagres på åtte bits.
Gøy i en stund
At dette er en mobilportering er det liten tvil om. Du blir tilfredsstilt øyeblikkelig, der du putrer fra bunnen av skjermen mot toppen. Stopper du opp kommer «korrupsjonen» og éter deg levende, og samtidig må du navigere deg rundt et knippe forskjellige fiender (spøkelsene).
Hiv inn godt med power ups, til å begynne med i form av de velkjente kraftpillene som gjør spøkelsene sårbare, og det hele er fryktelig skøyalt. Faktisk helt konge.
Du jafser i deg hvite prikker på veien, selvfølgelig, og du kan samle sammen disse i en lang streak om du er flink. Da får du mer poeng, og tempoet øker.
Disse gjør også at du låser opp enda flere oppgraderinger, og her begynner spillet å bli oppfinnsomt. Plutselig fyrer du av lasere, sender avgårde tornadoer eller legger flammer bak deg – alt for å knerte det stadig økende antallet spøkelser som kommer mot deg.
Og før eller siden så stryker du med. Intet problem, dette er et mobilspill, så du overlesses av bonuser og nye oppgraderinger, før det er på’n igjen.
Passer formatet for stuekos?
Men hva er det egentlig du spiller for? Etter tre-fire runder er jeg lei og vil prøve noe annet. I hvert fall i en stund, før jeg prøver igjen.
Dette er et spill lagd for å ta en kjapp runde på bussen eller mens du venter på at den jævla treige kompisen din kommer ut, ikke for å benke seg ned i stua.
Selv brukergrensesnittet er røsket rett ut fra mobilen, og du spiller egentlig bare for å få en høyere score.
Så selv om originalformelen fortsatt holder mål – grunnkonseptet er veldig spillbart selv i dag – så er det ikke nødvendigvis «Pac Man» jeg setter på når retrokløen slår til, og det er litt sånn jeg føler det her også:
Det er et kult nok spill, men jeg bare orker ikke å sitte i sofaen og utfordre meg selv til å få en bedre poengsum, ikke når spillet er så repeterende som dette. Det hjelper ikke at jeg kan bytte «drakt» på spillet heller, med kosmetiske variasjoner.
Formatet blir rett og slett feil.
Skuffende multiplayer
Som en trøst har konsollversjonen også en flerspillermodus som forlenger levetiden noen knepp, men også her finner en kjapt ut at du egentlig bare spiller enkeltspillerdelen samtidig.
For å kompensere for flere enn én laserskytende pakkmann pøser spillet på med slemminger, og dett var egentlig dett. Det er ingen interaksjon mellom spillerne annet enn at dere kan hente hverandre tilbake om en har mistet livet.
Ikke finnes det en skikkelig onlinemodus på PlayStation 4 heller, men utviklerne har tatt den kjappe veien med å insistere på at du skal bruke «share play» for å spille sammen med andre. Come on!
Enkle ting som en ghost-modus, en «Trials»-lignende sammenligning mot vennene dine underveis i spillingen eller ganske enkelt en flerspillermodus som ikke bare er det samme som énspillermodusen hadde gjort susen.
Dette er en lat portering av et godt mobilspill, og det er på mange måter ikke nok. Last det gratis ned på mobil istedet for å betale 40-lappen på konsoll, så kan du smelle en ekstra prikk på terningen også.
