(PressFire.no: Night School Studios gjør sin debut som spillstudio med «Oxenfree», og er tydelig på hva slags spill de har laget.
I markedsføringa beskrives spillet som «a supernatural thriller about a group of friends who unwittingly opens a ghostly rift».
Spillets intensjon er klar: Vi skal lokkes, selvfølgelig, av løftet om overnaturlige fenomener og mysterier, i tillegg til vonde, eksistensielle problemstillinger. Vi skal få møte gåtefulle nifse, bitre spøkelser, formidlet i heftige visuelle effekter og et progressivt lydbilde.
Samtidig skal vi på ferden oppleve dramatikken som oppstår innbyrdes i nevnte vennegjeng.
Dramaet utspiller seg i utfyllende dialogtrær der vi forholder oss til de forskjellige vennene på forskjellige måter.
Sånn skal vi tvinges til å reflektere over livets mer nærliggende verdier, som vennskap og kjærlighet, nestekjærlighet og toleranse, død og sorg, og bearbeidelse av sorg som sådan.
Atmosfærisk, men endimensjonalt
Når man på den måten gjør én ting for å oppnå en annen, blir det naturlig for en kritiker å sammenlikne hvilken av de to som er best gjennomført, og om eller ikke begge egentlig har en viktig rolle i spillet.
Samtidig er det, selvfølgelig, viktig for helheten at begge er så bra som de kan være.
«Oxenfree» gir sånn sett er inntrykk som ikke er sterkere enn sitt svakeste punkt. Når spillets spøkelseshistorie for meg virker som gjennomsiktig oppgulp av klassisk spøkelseshistoriemateriale, gjør dét at jeg dessverre også sliter med å ta andre halvdel seriøst.
Misforstå meg rett: «Oxenfree» gjør en ypperlig presentasjon av sitt univers. Handlinga foregår på en øy med høyreiste, dystre skoger og ruinene av en militærbase fra andre verdenskrig, framstilt i noe som kan likne en slags mørkvakker akvarell.
Både landskapet og spillets interaktive elementer akkompagneres i et henrivende lydspor av synth og melodiert radiostøy, blandet med miljølyder man aldri vet om er tillagt de ordinære omgivelsene, eller hint fra det overnaturlige.
Derfor er det synd å se at fortellingen om de tapte sjeler munner ut i den allerede vante formen vi kjenner altfor godt. Uten å avsløre for mye kan jeg enkelt fortelle at det finnes lite å avsløre man ikke vil gjette seg til ved første eksponering av mysteriet.
Tristest, men sannest er det dessuten at måten man interagerer med spillets såkalte thrillerdel er regelrett endimensjonal. I rollen som Alex, én av de fem vennene, går vi rundt med en liten lommeradio og trykker på de rette stedene for at historien skal gå videre. Med unntak av dialogvalg tilbyr spillet ingenting mer.
De små samtalene
Det er forøvrig nettopp i dialogvalg at spillet glimrer, og sannsynligvis er ment å glimre. På en annen måte enn i svære epos som «Mass Effect» og «The Witcher» kommer vi i «Oxenfree» tett innpå spørsmål om menneskers følelsesliv, som kan likne våre egne balaster slik vi kjenner dem fra virkeligheten.
Påfallende nok er de fem vennene i spillet mer opptatt av seg selv og sitt, enn den tilsynelatende livstruende situasjonen de er i. Jeg husker mer fra samtaler om bursdager, vennedrama, rus og kjæresteri, og dessuten om elskede døde som ironisk nok ikke opptrer som spøkelser i spillets gang, enn om de faktiske spøkelsene.
Sånn sett beveger utviklerne seg bort fra arven de har etter sin fartstid i Telltale og Disney: Her er det de små samtalene om vonde spørsmål som står i sentrum, i stedet for verdensomfattende troper, slapstick og action.
Likevel går disse ungdommenes intriger dessverre ikke inn på meg. Kanskje er det en effekt av at alvoret overskygges av spillets overnaturlige tullball.
Samtidig er det mulig å anklage spillet for ikke å gå ordentlig inn i temaene det problematiserer. Alex kan for eksempel ha en tvist med sin døde brors ekskjæreste som aldri helt beveger seg utenfor vante vendinger, som «det var din skyld» eller det motsatte, og som litt for kjapt lar seg avblåse.
Hun kan også ha et forskjelligartet forhold til sin nye stebror, hvis utfall stort sett kommer an på om man er snill eller slem med ham.
At jeg kan bevege meg rakt gjennom heltinnens dypeste sorger og aktuelle problemer med et skuldertrekk, skyldes kanskje at også hun gjør nettopp dét.
«Oxenfree» likner, på godt og vondt, en interaktiv videreføring av den typen ungdomsromaner man gjerne finner flest av i biblioteket på barneskolen, med selvsamme synopsis: En vennegjeng havner i ulykka og må på eventyr, det blir drama underveis, men de virkelig vonde følelsene er du for liten til å høre om.
I stedet hintes det om dem, og du skal lokkes gjennom herligheten, sånn at du kanskje, bare kanskje, lærer noe om livet, men i så fall fordi du selv har opplevd noe vondt, som her skildres på en mer forsiktig måte, med en klar og tydelig moral om at det viktigste er å være grei.
«Oxenfree» er sluppet til Windows og Xbox One (testet).
