(PressFire.no): Med sine «Warcraft»-, «Starcraft»- og «Diablo»-merkevarer har Blizzard lenge vært en av de mest dominerende og innflytelsesrike spillutviklerne i verden. Med spill som ofte er enkle å sette seg inn i, men utrolig vanskelig å mestre, har de laget klassikere som har fenget hele generasjoner av både n00bs og e-sport-utøvere.
Men ingenting varer evig. «Warcraft»-spillene har blitt historie, «Diablo 3» og «Starcraft 2» drar på årene, «World of Warcraft» har mistet spillere jevnt og trutt, og «Heroes of the Sorm» klarte ikke å stjele MOBA-tronen slik mange forventet.
I tillegg har den gjengen som før tilbad Blizzard nå blitt gamle, og en ny generasjon av stadig mer kresne og flyktige gamere har dukket opp. Det er altså på tide for Blizzard å bevege seg utenfor komfortsonen sin, og tenke nytt. Nytt som i «Overwatch».
En imponerende stamtavle
Fra askene til Blizzards nedlagte «Titan»-prosjekt reiser nå «Overwatch» seg som fuglen fønix, og tar form som et førstepersons skytespill hvor en rekke rare figurer slåss mot hverandre med raketter, piler, revolvere og magi.
Nøkkelen her er klassisk lagbasert arena-action a’la «Doom», «Quake» eller «Unreal Tournament», men hvor soldatklassene og våpnene er byttet ut med spesialiserte helter som sloss med forskjellige angrep og evner.
Her finner vi ideer fra alt fra «Team Fortress 2» til «Plants vs. Zombies: Garden Warfare» og det nylig lanserte «Battleborn», i tillegg til MOBA-spill som «DOTA 2», «League of Legends» og Blizzards egne «Heroes of the Storm».
To lag med seks spillere sendes ut i kamp mot hverandre på tolv forskjellige kart. I kamper som varer omtrent ti til femten minutter skal et lag forsvare basen sin eller eskortere et kjøretøy gjennom kartet, og det andre skal laget angripe.
Kvalitet over Kvantitet
I motsetning til for eksempel høstens «Star Wars: Battlefront» og «Battleborn» har altså Blizzard fokusert på et fåtalls spillmoduser, og heller konsentrert seg om å gjøre disse så gode som mulig.
Dette ser ut til å være et godt valg, da resultatet er en spillopplevelse som er såpass blankpolert og intensiv at jeg ikke tror jeg har kjedet meg et øyeblikk i «Overwatch». Dette er kvalitetsunderholdning fra hallodamen teller ned før kampen starter, til kills og poeng telles opp etter den er ferdig.
Men med så få spillmoduser er det likevel fare for at spillet på sikt kan føles lite variert, og en del spillere kan nok på grunn av dette falle fra før konkurransedelen av «Overwatch» lanseres i juni.
For å bøte litt på dette har Blizzard hentet fram Brawl-idéen sin fra samlekortspillet «Hearthstone» her, som er en modus hvor reglene forandres hver uke – et konsept som kan ha utallige muligheter i et spill som dette.
Farger og fortellerglede
Da «Overwatch» ble avduket i 2014 var det med en animasjonsfilm som trollbandt en hel verden. Her var det en fortellerglede og en visuell stil som vi ikke tidligere har sett utenfor Pixars mest påkostede kinofilmer, og i hvert fall ikke innen spillmediet.
Fortellergleden har de valgt å holde utenfor selve spillet, hvor de har henvist all rolleinformasjon og alt bakgrunnsstoff til Youtube-filmer og tegneserier. «Overwatch» er uansett ikke en type spill som trenger å forklare oss hvorfor en hel rekke raringer sloss mot hverandre i arena-type kamper.
Men den visuelle stilen har de heldigvis beholdt, hvor hele spillet føles som å løpe rundt i en animasjonsfilm. Kartene er nydelig tegnet, og bader i fantastiske lysspill fra solen eller gatelys.
Hver animasjon og detalj, fra den minste eksplosjon eller røyksky til ansiktsuttrykket på den mest gretne blå kampgorilla, har blitt polert, finpolert og polert en gang til. «Overwatch» er tidvis slående vakkert – bare synd vi ikke legger merke til det når kulene og rakettene hagler rundt oss.
Verden trenger helter
Sentralt i «Overwatch» er de 21 heltene du kan velge mellom, som er grovt delt inn i roller som angrep, forsvar, tank og support. Innad i disse rollene er figurene derimot svært varierte. Snikskytterne Hanzo og Widowmaker klassifiseres for eksempel som forsvarshelter, men kan være dødelig effektiv i angrep om de finner en utsiktspost nær fiendens base.
Heltene har stor variasjon i hvor lett de er å styre, hvor nybegynnerne gjerne blir loset mot den velkjente pek-og-skyt-soldaten Solider 76, medic’en Mercy eller den flyvende rakett-skyteren Pharah. Etter noen timer vil derimot de fleste av oss kunne spre både grisebank og død med mer kompliserte helter som Winston, Genji og Hanzo.
Men selv om noen helter er vanskeligere å mestre, så betyr ikke det at de nødvendigvis er kraftigere. Blizzard har faktisk gjort en meget god jobb med å balansere dem opp mot hverandre, hvor ingen føles for sterke eller svake i forhold til de andre.
Det viktigste er å velge helter som kan bidra med synergier eller fyller tomrom i laget, og bytte helter underveis for å tilpasse oss hvordan kampen utarter seg. Her har heldigvis Blizzard implementert et tips-system som hjelper oss å hente inn de riktige folkene for å vinne kamper.
Lett å komme inn i, vanskelig å mestre
Blizzard forsyner seg altså fra øverste hylle, i et spill som er pent, sjarmerende og grusomt moro. Men det som gjerne er mest imponerende er hvor enkelt og intuitivt dette føles fra det første øyeblikket vi blir kastet ut i galskapen.
Nøkkelen til Blizzards suksess er nettopp spill som er lett for nybegynnere å plukke opp, men som samtidig utrolig vanskelige å mestre. Det er dette som gjør at spill som «World of Warcraft», «Starcraft 2» og «Hearthstone» kan fenge millioner av spillere med enkle spillmekanikker, samtidig som en liten elite kan bruke de samme mekanikkene på et sportslig nivå.
Og her treffer «Overwatch» bemerkelsesverdig bra. På overflaten er dette en fargerik og artig lekeplass, med gøyale helter og nydelige omgivelser. Men under dette ligger et beist av et spillsystem som får gorillakrigeren Winston til å virke som en søt apekatt.
Blizzard har altså igjen klart det kunststykket å lage et spill som er gøy for nybegynnerne, men som samtidig har rom for å vokse sammen med de dedikerte spillerne. «Overwatch» er finpolert og intensiv action, som er pakket inn i nydelig tegneseriegrafikk.
Jeg er litt bekymret for at spillet på sikt ikke vil gi nok variasjon til å holde på spillerne, men forhåpentligvis har Blizzard en plan for å lansere nye helter, kart og kanskje spillmoduser før dette blir et problem. Snart kommer uansett en egen konkurransemodus, med ledertavler og sånne ting som kidsa liker.
Blizzards første fullstendig nye merkevare på over et tiår er uansett en skikkelig moro og vanedannende spillopplevelse. Kanskje burde de bevege seg utenfor komfortsonen sin oftere?
