Katamari Damacy-skaper Keita Takahasis nye prosjekt installeres på min PlayStation 3. Spillet starter. Jeg begynner å le.
Allerede før jeg får styre noe som helst, har jeg blitt visuelt angrepet av en clip art-papegøye, en hyperaktiv meny-fe som maser i vei om valg og kontroller, et dansende hus, og en liten larveaktig sak – hovedpersonen selv, Noby Noby Boy.
MENINGSLØS GALSKAP
Jeg får ta over kontrollen. Skjønt kontroll og kontroll, fru Blom. Larvegutten styres med spakene. Den venstre for hodet og høyre for bakparten. Dette høres kanskje enkelt ut på papiret.
I praksis viser det seg å være en elektronisk variant av å gni seg på magen og klappe seg på hodet, mens kroppen danser spastisk elektroniskbogaloo og hodet ikke helt vet hva som er opp og hva som er ned.
Poenget, i den grad spillet skal beskyldes for å ha et slikt, er nemlig å strekke Nobylarven. Styr de to delene i hver sin retning, og Noby strekker seg som et regnbuespraglet tusenbein. Ekstra ben får en dog ikke, noe som medfører at alle bevegelser som utføres med front eller bakpart får kaskadelignende ringvirkninger nedover slangekroppen.
Kroppen kaster og slenger på seg alt etter hvor lang den er, og hvordan vekten er fordelt.
UTEMBART MONSTERSPILL
Hele tiden gjør programmet en imponerende jobb med fysikken. Utover denne direkte kontrollen over kroppen, kan en med L2 og R2 spise, avføre objektene en har fortært, løfte, holde seg fast, hoppe og fly.
Legg på toppen av dette til nokså vrange kamerakontroller, som involverer sixaxis-bevegelser med håndkontrolleren, og du har et utembart monster av et spill. Men fy, så artig!
Det er ingen mål eller oppgaver som skal utføres i Nobyland. Tvert imot gjør spillet det klart at det er opp til en selv å utforske og lage sin egen moro.
Moro er det lagt til rette for ved at spillet proseduralt genererer små flate verdener som overstrøs med rare, fargesprakende og latterlige objekter. Objektene innbyr til eksperimentering.
Fem minutter etter jeg første gang startet spillet, hadde jeg ved hjelp av et tre og et lekestativ laget en vanvittig kjerringknute. Etter mye roting og herjing løsnet knuten. 30 minutter hadde forsvunnet på et blunk.
I realiteten hadde jeg ikke utrettet noen verdens ting, men så mye glising og latter må, om ikke annet, utvilsomt være godt for helsa.
MØT GIRL
Selv om spillet forsøker å overbevise en om at det ikke er noe mål, finner en etter hvert et slags overbyggende mål for «Noby Noby Boy».
Alle meterne man strekker sin orm legges sammen. Disse meterne omdannes til kjærlighet som i sin tur mates til en intergalaktisk-voksende hjertemønstret gigantorm. Møt Girl.
Girl vokser like mange meter som din egen Nobygutt. Ved å fore henne strekker hun seg utover i verdensrommet, med det målet for øye å knytte sammen alle planetene i solsystemet (i første omgang).
Hvert nye himmellegeme hun når åpner en ny tumleplass, med nye figurer og objekter å leke med. I skrivende stund har Girl nådd månen, og er på god vei mot Mars.
Ferden hadde vært et evighetsprosjekt for en spiller, men alle små nobyormer over hele verden sender sin kjærlighet til den samme Girl. Vi er alle på samme lag, og sammen (s)trekker vi på tvers av kontinenter, kulturer og landegrenser, i samme retning for å utforske himmelen.
HIPPIEESTETIKK
På ryggen hennes marsjerer alle verdens spillere representert ved hver sin gale tilfeldig valgte mer eller mindre humanoide figur. Her går vi alle stolt i kø, rangert etter hvor mange kjærlighetsmeter hver av oss har donert.
Girl blir på denne måten både en «fysisk» manifestasjon av spillersamfunnet rundt Noby Noby Boy, og et symbol på det vi i fellesskap så langt har oppnådd.
Hippieestetikken som gjennomsyrer hele prosjektet er med andre ord videreført også til metaspillet.
En herlig sosialistisk kjærlighetserklæring som passer fint i disse terror- og finanskrisedager.
Apropos spillerfellesskapet, kan man direkte fra spillet laste opp filmer til YouTube (se nedenfor).
Noby Noby Boy kan også skilte med den desidert snåleste meny- og bruksanvisningen verden har sett i et spill. Her skjer navigeringen ved hjelp av en 2D-variant av Noby.
2D Noby er, som sin 3D motpart, en sulten kar, så det er ingenting som hindrer en i å spise opp bokstavene og illustrasjonene i menyen. Poeng? På ingen som helst måte. Artig er det lell.
BILLIG LEKETØY
Etter alt dette hemningsløse skrytet er det på sin plass å påpeke at ikke alt er fryd og gammen. Involverer du nok objekter, hakker verden av gårde i merkbar slow-down.
Kameraet er til tider ikke samarbeidsvillig. Mangelen på mål og mening kan gnage litt på samvittigheten (”har jeg ikke noe bedre å bruke tiden min på?”).
Sist, men ikke minst vil Girls reise på vei til nye brett/verdener stoppe hvis ikke spillere titter innom for å vise henne sin kjærlighet.
Hele oppkoket koster forresten ikke mer enn 29 kroner. Galskapen passer nok ikke for alle, men en skal være et trist lite menneske for ikke å greie tyne ut nok glede til å rettferdiggjøre en nedlasting av programmet. For er det egentlig et spill?
Jeg velger å svare med et soleklart njaaaaaaei. «Noby Noby Boy» er mer et leketøy. Det lurer frem det indre barnet i deg og du bringes tilbake til en tid der reglene for leken måtte lages selv. Namco Bandai har servert oss en vaskekte virtuell sandkasse – kom og lek!
Takahasi skal visstnok ha uttalt at han ville lage et spill som umulig lot seg beskrive med ord. Det spørs om ikke jeg burde tatt hintet, latt være å hamre ned disse ordene, og heller linket direkte til denne videoen av kaoset: