(PressFire.no): Den siste oppdateringen til «No Man’s Sky» skal gjøre spillet til det det skulle vært. Har de fått det til?
Da vi anmeldte «No Man’s Sky» for to år siden, var inntrykket noe ...blandet. Det var vakkert og bød på en tilnærmet psykedelisk zen-opplevelse, men hadde store mangler som spill. Eller for å si det på brutalt norsk: kjedelig. Dørgende kjedelig.
Kombinér så dette med panegyriske forhåndsuttalelser fra spillmaker Hello Games, uttalelser i svært sterk kontrast til det leverte produktet, samt et spillermiljø fullt av giftige elementer — da har du en oppskrift på skrik og skrål. Og det ble det. Sjelden har en spillprodusent opplevd så mye halloi i bakkant av en lansering.
Oppdatert trusselbilde
I et nylig publisert intervju med britiske The Guardian forteller spillskaper Sean Murray om bombe- og drapstrusler og trakassering av ansatte. Hva er det som får spillere til å føle seg berettiget til å gjøre slikt bare fordi de ikke er fornøyd med et spill de har kjøpt? Man kan vanskelig tenke seg en gjeng Harry Hole-fans sette i gang en hetskampanje mot Jo Nesbø fordi den siste boka hans ikke var så spennende som baksideteksten lovet.
Det kanskje mest interessante i dette er at Murray og resten av Hello ikke har kastet inn håndkleet. De har løpende sluppet oppdateringer som har rettet opp noen av de åpenbare feilene i førsteversjonen, men ha samtidig jobbet med det som nå holdes frem som «No Man’s Sky» slik det egentlig skulle vært, «No Man’s Sky: NEXT». Da er det på tide å besøke galaksen på nytt.
Mannen i speilet
Etter at anmeldelsen av «No Man’s Sky v1» var levert, har jeg i liten grad orket å traske rundt i den datagenererte galaksen, så jeg bestemte meg for å glemme alt, og starte helt på nytt. Etter å ha lastet ned en oppdatering på sju Gigabytes ...og deretter tre til for å komme opp i versjon 1.51, bar det av sted.
For mange er den største nyheten at man nå kan spille sammen med andre. Flerspiller ble i sin tid lovet, og til slutt kom det altså. Og jaggu, det første jeg ser er en figur i romdrakt. Woho! Ikke bare kan jeg spille med andre, jeg har funnet en med én gang! Men vent litt. Den andre hverken gjør eller sier noe som helst. Men hvis jeg bruker stikka, da flytter den på seg. Hold an. De har skiftet fra første- til tredjepersonsperspektiv: Det er din egen figur du ser. Pinlig.
Det viste seg kjapt at dette perspektivbyttet var en genistrek. Det er rett og slett mer moro å kunne se figuren sin mens hen suser oppover fjellsidene, flykter fra vaktdroner og faller ned i bergsprekker.
Jeg har en mistanke om at førstepersonsperspektivet narret meg litt, jeg ventet meg kanskje atskillig mer action enn det jeg fikk. Nå er det faktisk enklere å leve med «deg» som figur, en ensom romvandrer på stadig leting etter svar på spørsmål du ikke visste du hadde stilt. Kontrollmessig fungerer det helt fint, alle som har styrt en helfigur i et spill kan styre «seg» i «No Man’s Sky:NEXT».
«Minecraft» i det ytre rom
Allerede med «Foundation»-oppdateringen i 2016 ble det introdusert et helt motstandsløst spillmodus. Der ble spillet i praksis «Minecraft» i Creative-mode, hvor bygging av baser og ukomplisert crafting og farming står i sentrum. Dette er videreført i «NEXT», hvor du står fritt til å spille uten fare for å gå tom for ressurser eller dø av svevende giftskyer.
Spesielt basebyggingen er fascinerende, hvor du etter hvert kan låse opp byggetegninger for mer og mer kompliserte konstruksjoner, og virkelig sette et permanent preg på de planetene du oppdager. Så kan du jo håpe at en annen spiller en gang i fremtiden kommer på besøk. For det er åpenbart at den virkelige nyheten er flerspillerelementer. Her har du to muligheter: åpne ditt spill for andre, eller bli med i en annens spill. Dette er likt med «crewing» i andre spill, og gir deg mulighet til å komme litt vekk fra den ellers knugende ensomheten. Det er dessverre ikke så innmari spennende.
Av liten betydning
Hovedproblemet med flerspillerener ikke, som noen har rapportert, at det er buggy, men i stedet at det egentlig ikke betyr så mye. Vandre rundt og sammen gjøre det du like godt kunne gjort alene?
Det er jo ikke slik at man skal slåss. Det som gjenstår som selve idéen med flerspiller er dermed at det er for de som er helt ferske, og for de som vil dele den langsomme utforskningen med noen, fortrinnsvis en venn. Men, man kan jo samtidig håpe at dette bare er den første flerspillerversjonen, og at man etter hvert kan virkelig samarbeide, både på planeter og i rommet.
Med «NEXT» har Hello virkelig strammet opp spillet sitt. Mye er både bedre og mer interessant, men på den andre siden er det som var kjipt og kjedelig fortsatt kjipt og kjedelig. Romkampene er ikke i nærheten av konkurrenten(e)s heftighet, og den evinnelige innsamlingen av materialer blir raskt foruroligende monoton.
Nå er det akkurat denne mekaniske monotonien en del spillere liker, opplevelsen blir nærmest hypnotisk og overmåte avslappende. Denne spilleren har ingen problemer med å forstå at dette er noe mange andre spillere ønsker seg, men har større problemer med å selv sette pris på det. Med andre ord: du må være klar over at «No Man’s Sky:NEXT» ikke er en utpreget actionutflukt, ei heller en intellektuell utfordring, men i stedet et meditativt spill du må være villig til å synke inn i.
Til tross for at «NMS» endelig er der Hello sa at de skulle være, så føles det likevel som om at de fortsatt står på startstreken. «NEXT» er et spill som i andre sammenhenger ville vært i sin første versjon, med en mulighet for ytterligere forbedringer og utvidelser.
Det er uklart om det kommer mer, men man kan håpe at utviklerne ikke stopper her og i stedet polerer, gnikker og bygger videre. Da kan man til slutt ende opp med et virkelig underholdende spill. Akkurat nå er de ikke helt der.
OBS! Med «NEXT»-oppdateringen slippes også spillet til XBox One.
