Her får du en historie som får Britney-filmen «Crossroads» til å fremstå som «Citizen Kane», fantastisk grafikk og sinnsyke bosskamper. «Ninja Blade» er en forbanna berg-og-dal-bane.
Du går rundt i Tokyos gater, en gang i fremtiden, som den spretne ninjaen Ken. Målet ditt er å finne kilden til en parasitt som tar kontroll over bærernes kropp og sinn, og gjør dem til monstre. For å komme deg fra sted til sted løper du på vegger, slenger deg i stenger og det som verre er.
Og plutselig skjer det et eller annet drastisk, som gjør at du må reagere på ikoner på skjermen som sier at du skal trykke A, X eller noe annet. Høres det kjent ut?
TYVENES MARKED
De mest kyniske ville kanskje kalt utviklerne From Software for tyver, men jeg skal moderere meg og heller påstå at de har latt seg inspirere kraftig av et knippe solide spill som allerede er ute på markedet.
«Ninja Blade» bærer en slående likhet til den etablerte Ninja Gaiden-serien, med bosser som kunne vært fra Resident Evil-universet, parkour-elementer fra «Mirror's Edge» og et hyppig brukt quick time event-system som gir undertegnede flashbacks til det fantastiske «Fahrenheit».
Når jeg raver rundt i gatene og banker opp zombier for å komme videre i spillet, føler jeg at utviklernes låne-raptus ikke har betalt seg helt.
Det er morsomt en liten stund, men så melder en mangel på flyt og interaksjon seg. Ting stopper opp, man lar seg irritere av quick-time-eventene som spoler seg tilbake og starter på nytt når du trykker feil.
Kampsystemet, til tross for tøffe finishere, viser seg å være nokså grunt, og det hele føles statisk.
MANGLENDE SELVINNSIKT?
Men så. En cut-scene settes i gang, og et beist av uante dimensjoner braser frem, og tar med seg noen kvartaler i sin fremferd.
En boss har dukket opp, og som ved et trylleslag blir alt som har virket litt dvaskt og ukomplett i spillet omvendt til et fyrverkeri av samspill og utviklerglede.
Akkompagnert av forferdelig pompøse, men likefullt sykt fete actionscener, fungerer plutselig spillmekanikken kanonbra.
Du kan ikke gjøre annet enn å rope etter mer når du, ved hjelp av en quick-time-event som engasjerer, har satt inn nådestøtet på det monsteret du akkurat har sparret mot. «Ninja Blade” får plutselig sin egen identitet, og den er tøffere enn toget.
«Ninja Blade» stiller med flott grafikk og nydelige cut scenes, det man hører av musikk mellom eksplosjoner og lyden av stål mot kropp kan man ikke klage over, og bossene er på et eget nivå.
Problemet med spillet ligger i all hovedsak i det som kan minne om manglende selvinnsikt hos utvikleren. Det virker som om From Software ikke har skjønt hva som er årsaken til at bosskampene fungerer så bra, og derfor har slått seg til ro med at det er et enormt gap mellom høydepunkter og antiklimaks i «Ninja Blade».
Dessverre, for hadde de klart å gjøre alt mellom bosskampene til noe mer enn impotent fyllmasse, hadde «Ninja Blade» fort kunnet bli en klassiker.
