(PressFire.no) Med tanke på at «Nier: Automata» nærmest utelukkende handler om fremtidskrig mellom androider og robot-er, starter det med overraskende mengder meditasjon over døden.
Sluppet etter Platinum Games’ annus horribilis 2016, og midt i action-rollespill-bonanzaen 2017, er det nærmest som om det har hvilt en profetisk kniv på utviklerens strupe under utviklingen av dette spillet.
Action-rollespill? Åpen verden? Haugevis med sideoppdrag? Tidstyv?
Jepp, jepp, jepp og superjepp!
Eksistensiell voldsopera
Nå skal det sies at om noen skulle kunne utmerket seg i dette allerede forbløffende sterke spillåret – i alle fall kvalitetsmessig – er det Platinum og regissør Yoko Taro (du vet, han gærningen i månemaska).
Selv med stadig flere bomskudd under beltet, er førstnevnte bortimot ubestridte når det gjelder å designe dype og flashy kampsystem, mens sistnevnte har gjort bemerkelsesverdig og alternativ historiefortelling til sin signatur med «Drakengard»-serien og «Nier».
Det er også langt mer ved «Nier: Automata» enn den innledningsvis ukompliserte krigen mellom menneskelige stedfortredere og robot-ene som har tatt over jorden. Dødsangsten jeg nevnte tidligere – den som spillet så raust draperer seg med – er virkelig bare toppen av den filosofiske og følelsesmessige delfiakaka som er kokt i hop.
Her leser robot-er Nietzsche og Shakespeare, drøfter botanikk og økonomisk teori, kontemplerer fri vilje, baler med religion, og jobber for å finne mening i sine tilsynelatende meningsløse tilværelser.
Voldsballetten mellom det sofistikerte androide aristokratiet, og de primitive mekaniske robot-ene, er også en sjeldent tydelig tematisering av oss/dem-problematikk.
Legg til at «Nier: Automata» er forbløffende velskrevet – med poesi mellom de nær konstante sverdslagene, og i pausene mellom kakofonien av hundre tusen kuler – og at mørket er balansert med en konstant og underfundig humor, så sitter vi med noe virkelig spesielt her.
Babys første Platinum-spill
Men på samme måte som spillet tidlig overrasker med tematikken som tas opp – og den forfriskende måten dette gjøres på – skuffer det nesten like kjapt med sitt begrensede kampsystem.
Her virker det mest som om Platinum bevisst har ofret dybden i systemene sine for å fri til rollespill-entusiastene, og ender opp med å forsake kjernekompetansen i samme slengen. Det er med andre ord ingenting i «Nier: Automata» som inspirerer til den samme finlesingen av kombo-lister, pirrer mestringsfølelsen, eller utfordrer i vesentlig grad.
Her når ikke «Nier: Automata» selv Platinums lavbudsjett-stuk til knærne engang.
Sjangrene som denges sammen som action-figurer i hendene til en hyperaktiv femåring gjør dog sitt beste for å skjule dette. Her veksles det mellom ordinær Platinum-action, mens kameraet konstant varierer mellom tredjeperson-action, to-og-en-halv-dimensjonelt plattformspill eller plasseres rett over handlingen. Det krydres raust med et flerfoldige shoot ‘em up-varianter – som det endelig ser ut som om utvikleren har fått dreisen på – og handlingen skifter tone og protagonist med jevne mellomrom. De grunnleggende systemene som driver hele opplevelsen forblir imidlertid i overkant grunne gjennom hele opplevelsen.
Rollespillinspirasjonen bidrar også med et innledningsvis tilfredsstillende – men alt for raust – oppgraderingssystem, som lett gjør det meste av fiender i spillet til fullstendig trivielle affærer. Kampsystemet bedrer seg noe etter hvert som man får tilgang til nye våpen, men den forholdsvis flate spenningskurva står i vater gjennom brorparten av opplevelsen.
Det hele er funksjonelt og ser bra ut i bevegelse, men at det er dette kampsystemet som er tenkt å underholde over flere titalls timer, og over flerfoldige gjennomspillinger, framstår som en stadig større gåte jo lenger ut i spillet jeg kommer.
Støv i maskineriet
Da hjelper det heller ikke at spillet også sliter med noen skjemmende visuelle og tekniske problem.
De første områdene man dras gjennom er en sjarmløs fabrikk, og en innholdsløs ørken – begge preget av høyst ujevnt teksturarbeid. Enda verre er det at spillet på en ordinær PS4 sliter med billedoppdateringa, som konstant tar sikte på 60, men som med alt for jevne mellomrom hakker merkbart og irriterende.
I noen av spillets mer detaljerte områder lugger det hardt nok til at jeg begynner å føle meg lettere sjøsyk – og det i et spill som absolutt ikke trenger flere skjønnhetsfeil.
«Nier: Automata»s verden preges nemlig ellers av nært ikke-eksisterende nivådesign, flust av usynlige vegger og generell tomhet. Spillets insistering på å lede spilleren gjennom disse områdene over flere titalls ganger gjør absolutt heller ikke de traurige omgivelsene noen tjenester.
Det visuelle er imidlertid ikke bare sorgen. Animasjonene er noe av det flotteste jeg noensinne har sett, og spillet imponerer ofte med kreativ, og bevisst bruk av fargepaletten – med sporadiske anstrøk av slørete Ueda-estetikk.
Musikken hever også stemningen betraktelig og konstant, og vi får konstant servert et utrolig sammensurium av strupesang, forvridde barnekor og orkestrerte storverk med vocoder. Det er en forbløffende kombinasjon av merkverdig og majestetisk – noe som gjør at det meste man foretar seg både føles viktig, men også veldig, veldig rart.
Fission Mailed
For «Nier: Automata» er til og med et vesentlig mer merkverdig spill enn hva det først kan framstå som. Spillet starter med at hovedpersonene dør, du kan ri gigantiske elger og villsvin, og beskytte en parade av drapsrobot-er som med ballonger og klovnekostymer desperat ønsker å gjøre verden til et bedre sted.
Men det er mer! Åh gud bedre det er mer. Her tas selv rammene spill tradisjonelt opererer i, ristes litt, og sendes gjennom kverna. Her redefineres betydningen av gjennomspillingen, New Game +, og ikke minst rulleteksten. «Nier: Automata» må nemlig spilles flere ganger, før man kan lappe sammen helheten og forstå historien. Andre runde er en speiling av første gjennomspilling med ny informasjon, før man i tredje runde kan begynne å føre historien videre. Selv brukte jeg rundt førti timer for å se det meste som spillet har å by på.
Minuset er at dette markant øker repetisjonen, som allerede i første gjennomspilling begynner å gjøre seg gjeldende. At andre gjennomspilling også halverer bevegelsesrepertoaret, og legger til et vanvittig ensformig hacke-minispill, gjør dette til spillets klart minst appellerende strekk.
Uavhengig av alt dette viser Yoko Taro og Platinum hvor langt og effektivt man kan strekke interaktiv historiefortelling med «Nier: Automata». Her ser vi glimt av hvor innmari mye utøylet kreativitet det er mulig å klemme inn i en enkelt spilltittel, og resultatet er den mest svimlende ansamlingen av ren og skjær galskap jeg har sett på denne siden av Hideo Kojima og Suda 51.
Her er det lengre strekk som tangerer selv innspurten på «Metal Gear Solid 2».
Møtet med rulleteksten
Det er også mye grunnet dette jeg sitter igjen på tampen av de femte og siste skikkelige møtet med rulleteksten – fullstendig slått i bakken. Den fjerde veggen ble pulverisert for lenge siden, fyrverkeriet på skjermen speiles av kaoset i mitt eget hode, øynene er store og fuktige, jeg er småskjelven, og klumpen i halsen har vokst til størrelsen av et gjennomsnittlig påskeegg. Da er det lett å tilgi mye av monotonien jeg har blitt dratt gjennom over de siste ukene – men ikke helt.
Slik ble dette kanskje først og fremst historien om spillet som dro meg inn med visuelle spetakkel, kjedet meg med tøylesløs repetisjon, men samtidig maktet å konstant holde på oppmerksomheten med framifrå narrativ. «Nier: Automata» har slik kjernen til et forbløffende mesterverk, trøsket inn i de beskjedne rammene til et mellombudsjetts action-spill.
Det er også dette som gjør spillet til en absolutt nødvendighet for alle som måtte ha noen som helst form for nysgjerrighet for det potensial som ligger i interaktiv historiefortelling. Her tynes spillmediet tilsynelatende til det ytterste for å meditere over meningsløsheten i krigføring, hva det vil si å være menneske, og verdien av altruisme.
Ikke så verst i et spill med protagonister tilsynelatende blottet for personlighet, Monty Python-aktig fjasing, og truse-trophies, si.
Hadde det bare vært et hakket bedre spill i samme slengen, hadde det vært suverent.
«Nier: Automata» ble testet på en høyst uprofesjonell PS4. Det er også tilgjengelig på PC.
