Siden alle Wii-konsoller kommer med det svært vanedannende og populære «Wii Sports», er ikke utgivelsen av et nytt gøy-med-sport-spill et uventet trekk fra Nintendo.
Men man kan lure på om det er vits i å investere i enda et tennisspill når man har et som gjør nytten i utgangspunktet.
«Mario Power Tennis» er nok et spill i rekken av New Play Control som blåser nytt liv i tidligere Nintendo-utgivelser med den hensikt å forbedre dem.
Ikke minst for også å skape et gledelig gjensyn for tidligere fans av spillet, og åpne dørene for en hel rekke nye fans som gikk glipp av første runde.
Mange har ytret bekymring for at Nintendo utgir disse spillene kun som en ekstra inntektskilde, uten å gi dem nok oppmerksomhet og fornyelse i forhold til hva fansen forventer. I dette tilfelle skal man ikke se helt bort i fra at kritikerne faktisk kan ha rett.
BYR PÅ LITE NYTT
I likhet med tidligere re-utgivelser er det ikke store forandringer i sikte, annet enn at kontrollene har blitt omgjort til noe klønete Wii-bevegelser – noe som skaper småproblemer.
Som med tidligere Mario-spill blir du presentert med de samme spillbare karakterene, hvor alle har sine styrker og svakheter, og unike power moves som har ulike flashy animasjoner.
Mario og Luigi er som vanlig de beste all-around-spillerne, mens Bowser og Donkey Kong er de sterkeste, men også trege.
Innholdet er det samme som før. Du kan velge å spille exhibition mode og prøve de forskjellige banene, eller spille turneringer med flere levels hvor stjerneturneringen er den aller vanskeligste. Det er også minispill du kan prøve deg på som i utgangspunktet har ganske lite med tennis å gjøre. Kan det for eksempel interessere deg å lage bilder på en vegg ved å slå maling på dem?
ENKEL TEKNIKK
Å lære seg slagene er faktisk veldig enkelt. Backhand og forehand styres etter slag fra høyre eller venstre side. Et vannrett slag vil gi deg en flatball, en slice starter på toppen (enten høyre eller venstre hjørne) og slås diagonalt til motsatt nedre hjørne. Et toppspinnslag vil da naturligvis være motsatt, fra nedre hjørne til motsatte topphjørnet.
En positiv ting som er verdt å trekke frem her er at spillet tilpasser seg vanskelighetsnivåer veldig greit.
Som nevnt er kontrollene temmelig intuitive, men spillerens bevegelser går i likhet med «Wii Sports» på automatikk. Men om ønskelig kan spilleren styres manuelt med D-paden, noe som fungerer bedre i praksis enn du skulle tro. Power-moves kan også justeres automatisk eller manuelt.
Kraften i slaget ditt og vinkelen du skyter i, avgjøres av hvor hurtig du slår og hvordan du timer det i forhold til ballen.
Dette er en treningssak å få dreisen på, og du slår aldri så hardt som du tror du gjør, men utenom det er det ikke veldig vanskelig etter noen runder på banen. Alt virker enkelt nok i seg selv og herfra skulle det bare være fryd og gammen.
SLURVETE KONTROLLER
For her dukker nemmelig spillets største problem opp – mangelen på nøyaktighet!
En skulle tro at når de klarer å lage et spill som «Wii Sports» såpass nøyaktig på responsen som det er, så skulle det være en selvfølge at dette er en kvalitet de kommer til å følge opp.
Dette er ikke tilfellet, og oftere heller enn sjeldent sjeldent vil spillet misforstå bevegelsene dine.
Du vil nok likevel ikke drite deg merkbart ut, da spillet gir deg god tid til å forberede deg på neste slag. Men Gud hjelpe meg, hvor frustrerende det kan føles. Her kunne Wii MotionPlus gjort veldig mye for å redde inntrykket av noe som ikke kan sies å være noe annet enn slurv.
Et annet negativt element er at animasjonene til de forskjellige power-slagene bryter opp spillingen på en måte som faktisk dreper spillegleden litt, da de forekommer såpass ofte. Mye tid blir brukt på å vente på at karakteren din skal bli ferdig med gimmiken sin.
MIDDELMÅDIG HELHETSINNTRYKK
Ellers er det visuelle absolutt solid og inneholder stor variasjon. Alle banene har godt gjennomførte temaer, og byr på ulike utfordringer som Klaptraps som biter seg fast i deg til bevegelige banedeler.
Hvordan spillet blander automatikk, men legger til rette for egen kontroll, er fin, og alt er fargerikt og fult av kontrollert kaos som et slikt spill skal være. Musikken er grenseløst irriterende, men denne kan heldigvis slås av.
Dessverre er det heller ikke støtte for bruk av andre kontroller, ikke en gang Wii Classic Controller.
Dette hadde blant annet hjulpet mye på minispillene, da kontrollene er såpass dårlig koordinert at du ender opp med å lykkes bedre ved å bare å slå på måfå.
Variasjon av spillere, baner og de uforutsigbare elementene som følge av dette, er det som bidrar til å gjøre denne typen Mario-spill interessante, og er det aller største plusset.
Det trekker også opp at det er en multiplayer-funksjon som har støtte for opp til fire kontroller. Jeg vil faktisk også påstå at det kan ha noe for seg som et partyspill. Bare ikke overvurder dine evner og styrke, da du garantert får tennisarm, og ja: det gjør overraskende vondt dagen derpå til å være en heller småpinlig skade.
Husk, du er ikke Roger Federer.
