(PressFire.no): «Need for Speed» har gjennom sin over tjue år lange historie prøvd seg på litt av hvert.
Det Göteborg-baserte studioet Ghost Games fikk sin debut med merkenavnet i 2013, da de gav ut «Rivals» – et spill som mikser litt forskjellig fra Criterion Games' «Hot Pursuit» og «Most Wanted», med godt resultat ifølge PressFires anmelder.
I fjor ble det imidlertid en pause på superveteranen, og vi ble fortalt at nå, ja, nå skulle serien virkelig tilbake til røttene.
Tilbake til start
Sjefsprodusent Marcus Nilsson fortalte i et intervju med PressFire for en stund siden at målet var å vinne tilbake dem som spilte «NfS» for seks-sju. Eller ti år siden. Disse uttalelsene, samt skjermbilder og video vi fikk i forkant, lukta «Underground» lang vei.
«Need for Speed Underground» og oppfølgeren, fra henholdsvis 2003 og 2004, er blant seriens mest solgte. Flere har høylytt ønska seg en oppfølger.
Kjære kommentarfeltbrølere, dere er hørt. Dette er «Underground» – både på godt og vondt.
En tidsmaskin
Her handler det nemlig om å mekke biler, kjøre fort og ligge mest mulig bredt. Gjør du det vinner du løp og høster kred hos byens gateracere, som konstant bøtter nedpå med fargerik energidrikk mens de snakker tøft.
Jeg legger godvilja til, og tenker at det unormalt høye konsumet av energidrikk er fordi det er mørkt hele døgnet og ikke produktplassering.
Det at det også konstant regner kan umulig hjelpe på energinivået, men det gir jo en god unnskyldning til å vise frem fancy grafikk. Det er omtrent like flott å se på som da jeg var 16 år, og spilte «Underground» for 12 år siden.
Lysrefleksjoner i våt asfalt var ikke hverdagskost den gangf. Dette har på langt nær like stor sikle-effekt i 2015, men bevares: det ser veldig bra ut.
Vakker lakk
Det gjelder for øvrig hele spillet. Spesielt bilmodellene har gjengen i Stockholm gjort seg flid med. Regndråpene som glir langs karosseriet er ekstra kakepynt. Bra trøkk i motorlyden er enda et pluss. Det er også variasjon i lyssettinga, slik at den fiktive byen, Ventura Bay, føles fargerik selv om alt skjer på svarte natta.
Da er det litt synd at detaljer og refleksjoner i omgivelsene har en lei tendens til å poppe opp litt for nært spilleren når man begynner å få opp tempoet på kjerra.
Det føles litt som pen glasur man ikke får ta på.
Samtidig er det litt vanskelig å svelge at det regner hele tiden.
Også døgnsyklusen er vanskelig å bli klok på. Jo, det foregår på natta, men enkelte steder kommer sola nesten over horisonten, før det helt plutselig blir mørkt igjen. Her snakker vi sekunders margin.
For å oppsummere omgivelsene: Vi har en by som kan minne om Los Angeles. Nedbørsmengder av bergenske dimensjoner, og med døgnsyklus ikke ulikt Finnmark i desember.
Flott garasje
Heldigvis er bilutvalget mer fokusert. Vi snakker ikke «Forza»-dimensjoner i utvalget her, men det finnes noe – enten du er fan av turbolada japanere, amcars eller de mer eksklusive europeerne.
Du kan også velge å ratte en Volvo 242 fra 1976. Som nordtrønder blir det nesten et ekstra øye på terningen, bare på grunn av det.
Jeg valgte naturligvis å gå for denne, og den var flittig i bruk gjennom hele karrieredelen. Det finnes nemlig masse oppgraderinger du kan kjøpe underveis, slik at yndlingsdoningen kan holde tritt med konkurrentene.
Dermed blir det slik at du holder deg til favorittene. Selv kjørte jeg ikke mer enn fem biler i løpet av min gjennomspilling.
Som i «Underground» må du låse opp de forskjellige delene før du får kjøpe dem. Dette gir en jevn progresjon, men jeg liker det like lite som forrige gang.
«Du fåkke kjøpe denne bremseskiva for du ække kul nok, lizzm!»
Seiersgaranti
Gjennom historiedelen må du konkurrere i løp fra A til B, vanlige rundeløp, drifting, Gymkhana og noe som heter kalles for Drift Train – eller driftetog på godt norsk.
Dette betyr at man skal sladde synkront med resten av gjengen, og er noe som ser utrolig tøft ut.
I «Need for Speed» er det imidlertid sjeldent spesielt tøft, på grunn av den kunstige intelligensen.
Hvis du prøver å gjøre det ordentlig ender det som regel med krasjing og kaos, så det blir helst til at man holder seg akkurat så nær resten av feltet til at poengene registreres.
Datamotstanderne er generelt ganske lavpanna. Jeg hadde ingen store problemer med å sladde meg gjennom spillet, noe som tar rundt tjue timer.
Enkelte løp kunne jeg bare cruise meg gjennom fordi motstanderen forsvant – eller sto og stanget i en varebil på startstreken.
Jeg så i hvert fall ikke mer til vedkommende.
Det skal nevnes at jeg sleit veldig med ett løp, og etter å ha prøvd for n`te gang svartnet det for meg. Bokstavelig talt. Skjermen ble svart og jeg måtte restarte konsollen.
Etter en stund så jeg at jeg ikke hadde kjøpt den nyeste turboen som hadde blitt låst opp. Da den var på plass, vant jeg lett.
Spillet er altså ikke det spor utfordrende, og da føles det nesten kleint å bli hyllet som den ultimate gateraceren av kompisene i gjengen. De gangene du faktisk ikke vinner, er det mest sannsynlig fordi du krasjer i en strategisk plassert varebil. Enda et nikk til «Underground».
Hver av stilartene avsluttes med et løp mot en ordentlig racersjåfør. En kul idé, men også her glimrer intelligensen med sitt fravær. Det blir liksom ikke så fantastisk å vinne et Gymkhana-løp mot Ken Block når han nettopp har fått et illebefinnende og krasjer i første sving.
Tilpass bilen
For å tilpasse bilen mellom løpstypene, har utviklerne laget et robust system.
Her kan du flikke på dekktrykk, håndbrekkstyrke og differensial for å få det perfekte oppsettet.
Blir dette litt for drøyt finnes det en egen bryter som du kan flytte på alt ettersom du vil ha en løps- eller driftebil. Selv valgte jeg å gå for et drifteoppsett, siden sladding ofte er den beste måten å komme seg rundt svinger på.
Når alt stemmer er det en drøm å spille «Need for Speed». Å ligge sidelengs gjennom en smal 360-graders trafikkmaskin, med konkurrentene pustende i nakken, er superfett!
«Stone Cold Pursuit»
Det er forresten enda en løpstype. Denne kalles Outlaw og er et kapittel for seg selv. Politijakter har vært med med i mange av «Need For Speed»-spillene helt siden starten, og er også med her. Problemet er at politistyrken er så passive at det aldri overhodet er noen problem å bli kvitt de.
Såpass ille er det at bare å terge dem på seg ofte er en langtekkelig affære.
Noen av disse oppdragene går ut på å få politiet etter seg, og så holde jakten i gang i en viss tidsperiode før man stikker av. Den store utfordringa er å få dem til å henge på lenge nok.
Flukten gjøres med et lite gasspådrag og et par runde gjennom noen bakgater.
Når du er ferdig med karrieredelen, som så vidt holder hvilepuls, kan du kjøre mot andre på nettet. For eksempel kan du når som helst utfordre andre sjåfører, som til en hver tid finnes på kartet. Dette kan være gøy. Det skal sies.
Du kan også danne crews med andre kjørere, prøve deg på diverse daglige utfordringer, eller kjøre karriereløpene om igjen mot andre på poengtavla. Det finnes også forskjellige fotoshoots og steder der du kan gjøre donuts, men samlemanien skal være ganske fremtredende om du gidder å ta alle.
Denne anmeldelsen leses kanskje som surmaga, men jeg er rett og slett skuffa. Som spiller har jeg fulgt denne serien gjennom alle år, både i tykt og tynt (unntatt «Undercover»), og jeg hadde forventa bedre. Kanskje ikke knallbra, men bedre enn dette.
Kjørefølelsen er som regel ganske fin og knall på sitt beste, og det er slettes ingen dårlig idé å gjennopplive «Underground».
Men det er så mange unødvendige feil her, og for dem som ikke har noe forhold til «Need for Speed», finnes det bedre alternativer. Det tar heller ikke langvarige fans på alvor.
Og det er synes jeg er kjipt.
NB! «Need for Speed» er lansert til PlayStation 4 (testet) og Xbox One 5. Pc-versjonen er utsatt, og slippes først «våren 2016».
