PressFire.no): «N++» er siste tilskudd i en serie med knallharde og minimalistiske plattformspill, myntet på spillerens reflekser og evne til å koordinere.
Presentasjonen er faktisk så spartansk at du umulig kan ta feil – dette dreier seg om ren spillmekanikk, hvis innpakning minner mer om en prototype.
Vel så interessant er hvor mye av spillet du finner i arvegods som «Super Meat Boy. «N++» er en tilsvarende kjøttkvern av et spill, som sjeldent lar deg dvele noe mer enn noen få sekunder på en gitt utfordring.
Den hårfine linjen mellom selvpining og eufori
Likevel tvinges du tilbake for å raffinere de akrobatiske krumspringene som må til for å lempe den lille strekmannen ut utgangsdøra – aller helst med et elegant nedslag og en komplett beholdning av bonuspoeng.
Ikke før du har blafret gjennom et titalls nivåer på noen beskjedne minutter at du ser «bruk-og-kast»-mønsteret i hva du driver med.
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det helt uten sjel, men spillet har definitivt en maskinell og klinisk tilnærming til prosessen. Ryggsøylen her handler mer om hva du driver med i øyeblikket, framfor hva du har lagt bak deg og hva som ligger framover.
Selv det absurd høye antallet med baner og de overdøvende og dundrende teknolåtene får den endelige målstreken til å virke uendelig langt unna.
Utviklerne eksperimenterer mer enn å bygge opp mot noe i form av en tradisjonell læringskurve. Du blir kastet in i den ene utfordringen etter den andre, i en evig spiral av frustrasjon og mestringseufori.
Suksess handler like mye om å komme seg i mål som å trene opp en sjette sans som lar deg se feiltrinnene dine før du i det hele tatt har forlatt gulvet på vei opp og over en dødbringende avsats.
Og igjen…
Med nok tid bak spakene sparker «Trials»-syndromet inn, der du kaster deg over «prøv-igjen»-knappen framfor å bruke ekstra sekunder på å se fyrverkeriet idet strekmannen bommer på kanten og eksploderer i et regn av «konfetti».
Slår han hodet sitt i taket må du starte på nytt. Faller han for langt brekker han alle beina i kroppen sin. Kommer du i nærheten av noe annet enn rene overflater er det som regel dårlige nyheter. Blir han truffet av prosjektiler er forsøket over.
Alt dette er en substansiell del av utfordringen da hele spillet dreier seg rundt det å bygge moment ut i fra utformingen av omgivelsene.
Leker med deg
Heldigvis vet utviklerne akkurat hvor fleksibelt hele rammeverket rundt mestringsferden din er, og bruker den flyktige naturen til å kaste inn litt eksperimenter.
Idéer som framstår banale på papiret, men som skaper viktige platåer med pusterom på vei opp kjeden av umulige utfordringer.
Som et nivå stappet med varmesøkende raketter du må danse deg mellom. Eller et rom fult av laserkanoner på kryss og tvers. Eller en diger labyrint hvor du må senke pulsen og lirke figuren din framfor å kaste ham avgårde.
Grunnleggende sett er det svært lite som har skjedd her siden det forrige spillet i serien – som igjen var en ren kopi av det som kom før.
Likevel er det en slags definitiv versjon. Den stilrene og enkle innpakningen er kanskje litt for redusert i forhold til andre spill i sjangeren.
Men bryr du deg mer om spillfølelsen av å sitte med kontrollen i hendene, vet du akkurat hva du går til. Her er det egenutviklingen som teller, om det så måtte gå på bekostning av sår hodebunn og søvnløse netter.
