Av og til dukker det opp spill så visuelt perfekte at alt du tenker «drit nå i dette spillet, bare la meg løpe rundt her for alltid».
«Muramasa: The Demon Blade» er laget i 2D-grafikk, men det er overhodet ikke mangler på detaljer av den grunn. Faktisk er det så detaljert og flott at det er nok til å gjøre dette spillet til et av årets mest minneverdige opplevelser på Wii.
Jeg vet ikke en gang helt hvor jeg skal begynne for å fortelle hvor nydelig dette spillet er. Det er i grunn litt den samme opplevelsen som når du oppdager et nytt band, når første note strømmer ut i rommet og du hodestups blir forelsket i denne lyden.
Muramasa er forheksende på samme måte, men et pent ytre er ikke nødvendigvis alltid nok.
TO KARAKTERER, TO HISTORIER
I åpningssekvensen til «Muramasa: The Demon Blade» kan du velge om du vil spille det snille nivået, eller det som krever litt mer av deg.
Men det er ikke stort mer utfordring det er snakk om hvis du går for sistnevnte mulighet, vel å merke.
Her bestemmer du også om du vil spille som Momohimo eller Kisuke.
Dette er ikke kun et valg om du vil spille som jente eller gutt, det avgjør nemlig hvilken historie du kommer til å få spille.
Som Momohimo er du en ung jente som mister kontrollen over kroppen sin, da sjelen til en mektig og ond sverdmann ved navn Jinkuro besetter henne. Han trenger den til å fullføre sine onde hensikter, som svarte sjeler med respekt for seg selv alltid har.
Den andre historien følger Kisuke som sliter med hukommelsestap og vet ikke helt vet hvem han er. Litt kjipt utgangspunkt det, når du skal begi deg ut på en lang ferd for å finne et fancy sverd.
Historiene er basert på japansk mytologi og fortellerstemmene er også (heldigvis) på japansk, noe som virkelig fremhever den fantastiske stemningen spillet gir. Men det er ikke dermed sagt at du trenger å dra på deg anime-kostymet ditt for å virkelig sette pris på Muramasa.
Uavhengig av hvilken person du velger å spille som, så blir begge historiene fortalt litt kryptisk. Dette er nemlig en verden hvor rever snakker til deg, og onde menn med parasoll og én fot hopper ned på deg fra intet.
Ærlig talt, hva annet forventer du egentlig? Det er japansk tross alt.
Selv om begge karakterene reiser gjennom den samme verdenen og egentlig gjør mye av det samme, er det alikevel noen forskjeller. Først og fremst samler de opp ulike sverd, men de bekjemper også forskjellige bosser, og det er ting du kanskje ikke får forklart i den ene historien som blir fortalt i den andre, også videre.
Derfor er det slettes ikke dumt å spille historien om igjen hvis du virkelig gidder. Men også fordi du etter første gjennomgang låser opp en ny modus å spille hvor du alltid vil ha lite helsepoeng (HP) uansett hvor mye du øker levels på andre ting. Noe som virkelig er en utfordring.
WANT A TASTE OF MY SWORD?
Muramasa gir en følelse av å ha en litt annerledes flyt enn RPG-standarden.
Du bruker mye tid på å løpe frem og tilbake. Mye!
Men det i landskap så pene at du for det første ikke kommer til å bry deg noe særlig om denne spillmaratonen, og for det andre kommer til å ønske at du kunne bruke tiden på å hoppe rundt i trærne isteden.
Enkelte landskap har nemlig så mye som ti lag med detaljer!
Men før eller senere vil et utropstegn flashe over skjermen din og da vet du at, uh-oh, nå er du føkked.
Da blir du overfalt av fiender fra alle kanter, og en aggressiv hack-and-slash-prosedyre blir satt i gang.
En praktisk detalj er at du kan velge på forhånd hva slags kontroll du vil spille med. Enten Wii-remoten og Nunchuck, Gamecube-kontroller, eller en Classic-kontroller. Det er ingen annen forskjell enn personlig smak og behag.
Det meste av angrepene og forsvar blir gjort med én knapp og en analogstikke. Det betyr at variasjonen i ninjaskills som du kan gjøre ikke er all verden.
Derfor blir ikke dybden i kampene særlig stor, og taktikken blir ofte samme regla hver gang. Men det er ikke dermed sagt at det ikke er moro. Du lærer kjapt at det å ha riktig sverd til riktig tid kan være alfa og omega.
Du har kun lov til å ha tre sverd av gangen. Til sammen finnes det over hundre typer sverd å låse opp. Alle har ulike spesialangrep med variasjon i hurtighet og styrke, men det blir ikke forklart på forhånd hva disse gjør. Dette må du rett og slett selv teste ut.
Noen kan gi deg kraftige, nye angrep, andre gjør deg midlertidig immun mot for eksempel flammer. Hvordan du kombinerer sverdene basert på de kriteriene er opp til deg egentlig, men det er viktig å bytte sverd ofte i kamp. Hvorfor det sier du? Jo, fordi når navnet på toppen av skjermen begynner å lyse og du bytter sverd, utløser du et kraftig spesialangrep som angriper alle på en gang. Med andre ord, taktisk lurt!
Men også fordi blokkering av angrep, eller bruk av spesialangrep, svekker sverd og det ødelegges helt om kampen varer for lenge.
Spillets største svakhet blir – og dette er noe man ikke så ofte får skrevet i en anmeldelse, at det er for langt.
Det byr på 13-15 timer som i utgangspunktet ikke virker som all verdens, men med mye repetisjon og lite ny stimulering, så blir du rett og slett lei. Det er ikke så mye mer å gjøre enn å løpe og sloss. Du kan lete etter noen ekstra gjenstander som gir deg helsepoeng eller nye triks opp i ermet, men det er verken veldig vanskelig eller givende.
Det er synd at «Muramasa: The Demon Blade» ikke har mer å by på enn et pent ytre. Men hvem har sagt at det ikke kan være nok? Som med alle pene ting blir man før eller senere lei av mangel på substans.
Repetisjonsfølelsen kicker inn etter noen få timer, når du på ny og på ny har hakket opp de samme fiendene.
Møter med bossene byr på stadig nye utfordringer og gjør det hele verdt det. Og ikke minst - spillet er ene og alene virkelig verdt å spille for grafikken, som mest av alt er som et spillkunstverk.
