I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.
(PressFire.no): I mitt første år som relativt perifert tilknyttet spillskribent, etter anskaffelse av relativt anstendig «voksenjobb», har det jo også vært smått frustrerende å se kanskje tidenes (!!) spillår frese febrilsk forbi i sidesynet.
Selv har jeg stort sett tatt konsekvensen av dette ved å prøve å ikke forholde meg til det i det hele tatt. Den sedvanlig smekkfulle backkatalogen er evig aktuell, og behovet for å spille det flunkende nye som et ledd i en eller annen form for merksnodig identitetsbygging føles ikke lenger så påtrengende viktig.
Et sentralt unntak ble imidlertid «Hollow Knight», som tidlig appellerte med sin håndtegnede stil, sjanger (metroidvania ftw) og gjentatte befalinger fra kompis om at dette var noe jeg bare måtte spille. Okåda, javelda.
Innledningsvis syntes da også dette som en riktig så god anbefaling. «Hollow Knight»s mystiske og mørke verden Hallownest er nydelig tegnet, musikken er utsøkt, … men jeg skjønte fortsatt ikke helt hvorfor enkelte tok av på denne tittelen.
Dette var før den beint frem tullete størrelsen på den gigantiske verdenen man blir sluppet ned i begynte å gå opp for meg.
Plutselig oppslukte «Hollow Knight» meg fullstendig. Jeg tenkte på det når jeg ikke spilte det, diskuterte det med venner, og brukte flaut store andeler hjernekapasitet på å legge opp mentale kart over hvor jeg skulle vende nesen når jeg endelig kunne plukke opp tråden igjen. Spillet hadde grepet meg – effektivt og nådeløst.
For der tradisjonelle titler innen denne sjangeren gjerne fortoner seg som forholdsvis lineære affærer (gå en rute, finn oppgradering som åpner en annen rute, etc. etc.), er store deler av Hallownest snarere forfriskende åpent. Dette gjør at man både føler seg utenfor i en uoversiktlig verden, mens mulighetsrommet ofte virker nærmest uendelig.
Hadde «Hollow Knight» kun vært et stort spill hadde det vært verdiløst for meg, men her brukes den monumentale spillverdenen på forbilledlig vis.
Spillet starter rolig, bygger sakte (og lenge), men holder det samtidig alltid interessant med sine knalltighte og enkle grunnmekanikker. Dette er virkelig pur plattformperfeksjon, med noe attåt. Legg til et originalt kartsystem som setter utforskningen i fokus, noen av de beste todimensjonale sjefskampene jeg har spilt på årevis, og et lett dryss fascinerende «lore», blir det tydelig at vi har med noe helt spesielt å gjøre.
Med sin gigantiske verden og nesten flaut lave prislapp framstår «Hollow Knight» som beint fram raust, og det før utviklerne begynte å hive rundt seg med relativt meningsfylt og gratis utvidelser.
Plutselig fikk jeg meg en ny favoritt i det som ofte stikker seg ut som en av mine absolutte favorittsjangre.
…
Ok da … To unntak:
For det var virkelig umulig å unngå «PlayerUnknown’s Battlegrounds» i år. Og mens ønsket om å frese backlog (og spare noen grunker) er min primære unnskyldning for ikke å ha spilt mer av årets betydelige bangers, ligger nok kanskje heller sannheten et sted der ute på slagmarken i «PUBG».
For makan (!) for en røff edelsten det er vi har sett sakte blitt polert framfor oss i år. Et spill der en god idé og nesten endeløst fleksibelt og underholdende konsept trumfer det reint spilltekniske. For det har tidvis skrangla fælt for vi som hoppa på dette i early access.
Ikke så fælt at vi har plagdes nevneverdig da. Snarere har det føltes som et reint privilegium å se spillet gradvis bevege seg mot ferdig utgivelse, mens entusiasmen min for de kommende årene med denne moderne klassikeren ikke på noen som helst måte har minsket.
For én gangs skyld føles det som om årets desidert største spillsensasjon også er fullt ut fortjent.
Kjenner jeg resten av redaksjonen korrekt blir nok «Battlegrounds» behørig dekt i disse rundene med årsfavoritter.
Ellers fikk jeg æren av å anmelde årets kanskje mest interessante utgivelse (men milevis unna den beste) med «Nier: Automata», samt rotnorske «Milkmaid of the Milky Way». Begge spill med betydelige fordeler og ulemper, men som begge er vel verdt å sjekke ut på høyst forskjellig grunnlag.
Innspurten av året ble imidlertid preget av feststemning og karaokekaos i en langt eldre tittel med «Rock Band 4» (2015). Med flere hundre nye låter tilgjengelig siden siste oppdatering hadde det fristet lenge, men med et låtbibliotek knyttet til Microsofts konsoller – og uten blodtrua på Xbox One – satt denne langt inne. Spill-konsoller er selvfølgelig langt billigere enn et nennsomt kurert knippe låter må vite – så jeg beit i det halvsure eplet og kjøpte meg til slutt en dedikert «Rock Band»-konsoll.
Bundelen med «Forza Horizon 3» (2016) (kanskje tidenes beste bilspill?), gjorde kjøpet absolutt verdt det dog. Ikke for det – kun muligheten til å kauke Totos «Hold the Line» etter et par voksenbrus for meget er egentlig mer enn nok for meg.
Selv uten kanonene ble 2017 med andre ord et helsikes spillår for undertegnede.
Og, om dere tilgir et lite sveip tilbake til «Hollow Knight» igjen, selveste rosinen i pølsa for mitt spillår 2017: Det er jo kanskje ikke så merkelig at noe ble litt oversett i et spillår som dette. Mellom bautaer som «Super Maro Odyssey», «Zelda: Breath of the Wild» og «Horizon: Zero Dawn» – mellom titler som bortimot daglig blir erklært som mesterverk og moderne klassikere – er det vanskelig å stikke seg ut.
Velger du imidlertid å følge strømmen, og overse den litt mer beskjedne indietittelen, går du samtidig glipp av en spillopplevelse av de virkelig sjeldne.
God jul!