I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.
(PressFire.no): Når livet har vart en stund, begynner livet å ødelegge for livet. I hvert fall det livet som ikke egentlig lenger finnes.
Med barn som skal kjøres til speideren, kjøkken som skal pusses opp og bil som skal på verksted, er det en del ting som må forsakes. Det som ryker først er det som krever mest. En kinofilm varer i to timer, pluss reise til og fra. Svisj. Par-middag på restaurant? Haha. Fire timer «Life is Strange»? Not gonna happen.
Resultatet blir tv-episoder på strømming, mat på under kvarteret, og det jeg i gamle dager kalte «crack gaming»: smekk inn, mest mulig moro på kortest mulig tid, og så ut igjen. For en som på den tiden jobbet spillpolitisk ble det raskt klart at akkurat den betegnelsen var noe uheldig, men idéen er den samme: stapp mest mulig opplevelse inn i den pølsa du klarer å trykke i deg før du rusher til neste gjøremål.
Dette er egentlig ikke så ulikt åttitallets spillehaller, hvor grunnkonseptet var å gi akkurat nok smellmoro til at en ny mynt ble puttet i maskinen. Den måten å lage spill på forsvant gradvis i takt med at eksemplarsalg tok over, men har på sett og vis dukket opp igjen på den dingsen vi alle har: mobilen. Og der har denne spilleren fått sine gaming-fixes gjennom litt eldre titler som «Galaga Wars», «Hitman: Sniper», og «Ghosts ‘n’ Goblins».
Men hva så med de stundene jeg faktisk har hatt tid til å virkelig sette meg ned foran en skjerm? For det har jo skjedd. Som innbarket solospiller er det litt pussig å innrømme at de beste spilløyeblikkene i 2017 kom sammen med andre. Å gjenopplive syttitallet sammen med barna var ikke bare en nostalgisk mimreopplevelse, det var en hardcore gaming-session.
At de samme barna drev meg til vanvidd i både «Mario Kart», «Street Fighter» – og, til og med i fars glansnummer, «Soul Calibur V» — får stå sin prøve — i møtet med nyversjonen av Ataris 2600-konsoll stilte vi forholdsvis likt. Og konkurransen til side, det å sitte i samme sofa som de man spiller med (mot), mens kjeften går, er virkelig et mentalt pluss.
Men det skal ikke stikkes under en stol at de fleste av årets lengre spillopplevelsene har foregått ute i rommet. Jada, jeg har sveivet innom blockbusterne, men har som oftest endt opp med å bruke tilmålt spilltid på det som faktisk underholder: «Elite:Dangerous». Og også her er det flerspilleropplevelsen som har satt sine spor.
Da Frontier Developments annonserte at insektrasen Thargoids skulle komme tilbake, var det mange som klappet i de virtuelle hendene sine. De av oss som sloss mot dem på åttitallet så frem til megaintense romkamper, mens de unge og ferske lurte fælt på hva dette var for noe.
Vel, Frontier bestemte seg for å dryppe Thargsene langsomt ut. First contact kom i januar, og det er nesten skammelig å innrømme det, men en YouTube-video av at en annen spiller endte glatt som årets første spillopplevelse. Dette er åpenbart helt i takt med ungdommens holdninger til spill, husets knappetrykkere ser like mye på Youtube som de spiller selv, og aller helst, samtidig. Men for opphavet deres er det fortsatt et urvent stigma klistret til slikt. Men, tro det eller ei, det skulle vise seg å bli enda verre.
Frontier har, med rette, må jeg kunne si, blitt beskyldt for å være en smule trege med å slippe nytt innhold til spillet sitt. De første møtene med Thargoids var gjennomplanlagt, og til tross for en regi i spitzenklassen, var det så alt for lite. Det tok over et halvt år før man faktisk kunne gjøre noe med dem. Den muligheten kom utpå høsten, da det rislet inn med sporadiske «non-human signal sources» og etter hvert spesiallagede anti-xeno-våpen. Våpenkappløpet var i gang. For de dedikerte.
For dette var som å kaste seg utpå et «Destiny»-raid alene. Selv de av oss som er garvede PvP- og PvE-spillere trøblet med disse nye rollefigurene. Hva er den beste taktikken, den beste loadout-en, det beste skipet? Forumene flommet kjapt over av lange diskusjoner, videoer og krangler. Til slutt begynte det å komme rapporter om at noen hadde tatt knekken på en av dem, og videoen ble spilt om og om igjen for å finne beste angrepsmetoden.
Og så, etter et par feilslåtte forsøk, langt utenfor det vanlige spillerområdet, fant jeg en gjeng likesinnede, som hadde klart å lokke en Thargoid bort til romstasjonen Hudson Observatory. Etter tjue minutter med samarbeid var seieren et faktum. Det virtuelle romskipet var skambanket, men følelsen av kameratskap dynket i adrenalin var til å ta og føle på.
Det viste seg fort at det å samarbeide var den beste fremgangsmåten, men det nyttet ikke å bare slenge innom. Man tar ikke med seg weekend-warriors på boss-jakt. Vær forberedt: gjør leksene dine. Tilbake til forumene.
Det uheldige i en slik situasjon er at den er ekskluderende. For de som er på innsiden går spill og spillsamfunn opp i en høyere enhet, hvor 2+2 blir mer enn fire, mens de som ikke har investert så mye tid og tankekraft lett faller av.
Selv sitter jeg igjen med både en bismak i munnen, og et par spørsmålstegn. Årets beste spillopplevelser var sammen med andre mennesker, men i minst like stor grad utenfor som i selve spillene.
Dette kan være et tegn på at spill nå er på linje med andre kulturuttrykk, hvor det å diskutere film og musikk kan gi minst like mye som å se eller lytte, men det kan også være et tegn på at spillmakerne må tenke seg om enda bedre. Hvor skal man sikte? Dedikerte spillere som selv skaper rammen, eller et rent produkt som kan nytes uavhengig av noe omkringliggende? Mange prøver på en Ole Brumm, ja takk, begge deler, men nesten like mange ender opp som en «crosstrainer», sånn passelig på tvers, men ikke perfekt på noe. Det vil vi i hvert fall ikke ha.