(PressFire.no): Løp som et piska skinn! Det pleide den gamle læreren min å rope da vi spilte dødball. Og jeg kan se Viggo for meg nå, stående bredbeint på sidelinja med alpelue og fleecejakke, hyttende triumferende med neven idet Faith tar sats og svever silkemykt fra hustak til hustak.
Den etter alle solemerker mest nyskapende spillserien fra «Battlefield»-skaper Dice er tilbake, og jeg skal ikke løpe rundt grøten: «Mirror's Edge Catalyst» føles fortsatt som et forfriskende vindpust på en kokende sommerdag.
Det er ikke bare i kraft av den sømløse spillflyten, men som den eneste parkour-simulatoren av sitt slag.
Fremtiden er lys
... med mørke undertoner.
Historien i det opprinnelige «Mirror's Edge» var ikke spesielt fremtredende, og ble skildret gjennom sporadiske lysbildefremvisninger. I «Catalyst», som tar form av en «reboot» eller meta-prolog, er den viet større plass.
Fra det øyeblikket hovedpersonen Faith, en såkalt «runner», løslates fra fengsel, blir du umiddelbart bedre kjent med organisasjonen hennes («velutstyrt opprørsgruppe» er kanskje mer dekkende).
Her er gudfaren Noah, som utgjør en farsskikkelse for Faith og de andre «runnerne», samt det nyervervede parkour-talentet Icarus – en ulastelig antrukket bråkjekkas i futuristisk skinnvest.
Sistnevnte setter Faiths posisjon som topputøver på prøve, til heltinnens store frustrasjon, mens det sentrale overvåkningsorganet KrugerSec stadig trapper opp sin offensiv mot alle som har valgt å leve utenfor radaren.
Med større vekt på ansiktsanimasjoner og animerte filmklipp gis løpingen i «Mirror's Edge» bredere kontekst og personlighet, løftet frem av et ensemble troverdige stemmeskuespillere - som seg hør og bør i en dystopiskildring som er mer «Blade Runner» enn «Wolfenstein».
Og i bakgrunnen buldrer det hyperestetiske Snowden-marerittet City of Glass.
Alle barna løp
... bortsett fra Faith, hun ble stående og slåss. Om det er én forbedring fra forgjengeren jeg virkelig elsker i «Catalyst», er det den som angår kampsystemet.
Selv om det fortsatt er den responsive forseringen av hustak og massive kontorbygg som står sentralt i «Mirror's Edge»-opplevelsen – for ja, løpingen sitter som et startskudd i taket – er den denne gang komplementert med et riktig så deilig slag og spark-system.
Og med «riktig så deilig» mener jeg egentlig «retningsfølsomt»: Selv om man i all essens har to knapper å angripe med, kan disse brukes i variasjon med andre bevegelser. Å skyve styrespaken til høyre mens du trykker på sparkeknappen gir for eksempel mulighet til å sparke en KrugerSec-soldat inn i en annen – eller ned fra et hustak, for den saks skyld.
Kombinert med flyten i parkour-systemet, hvor veltimede knappetrykk og flikk med styrespaken gir høyere hastighet, kommer «Catalyst» nærmere det martial arts-spillet jeg alltid har drømt om enn noensinne.
Det er et raffinert grunnstoff som ligger i bunn - «løp som et piska skinn!» - pakket inn i en stilistisk atmosfære med spark til samtiden.
Gammelt nok til å føles nytt
Det er ikke monumentale forandringer som gjør «Catalyst» til et spill for alle som elsker fart og moro (og lot seg begeistre av forgjengeren).
Selv om begge deler har fått et kraftig løft, så er det heller ikke grafikken eller historiefortellingen som hever «Catalyst» over det originale «Mirror's Edge».
I stedet er det de små og store justeringene av spillmekanikker som inntar tronen: Den nye gripehaken, vegg-til-vegg-sparket, presisjonen i kontrollsystemet.
Dermed er det heller ikke snakk om et spill som egentlig handler om noe annet enn å løpe fortere og fortere med de midlene man har fått utdelt, og som for noen nødvendigvis vil oppleves som ensformig.
På samme tid er det et spill som på mesterlig vis klarer å konstruere situasjoner som gir deg insentiv og motivasjon til å løpe fortere, på nye måter, og dermed også klarer å vekke noe i deg.
At spillet opererer med en langt mer åpen struktur, hvor man står fritt til å løpe nesten hvor man vil i lekegrinden, øker dessuten viljen til å øve opp ferdighetene sine og løpe enda litt fortere neste gang.
Jeg er i hvert fall hekta.
