(PressFire.no): Å slå sammen to vidt forskjellige sjangere med spill kan noen ganger gi fantastiske resultater. «Golf Story» mikser golf og RPG mesterlig, «Crypt of the Necrodancer»-spillene leker med rytmemusikk og action-RPG, mens «Balatro» greide å mikse roguelike og poker.
Men hva skjer om du går enda mer bananas til verks og tar eventyrformelen fra «Zelda»-spillene og mikser det med «bullet hell twin-stick shooter»?
Det er det SoulGame Studio, som består av bare to utviklere, har forsøkt å svare på med sitt «Minishoot’ Adventures».
Og hælle måne, det fungerer folkens.
Det fungerer noe så inn i hampen.
Det er i utgangspunktet et «enkelt» spill dette, som ikke prøver å gjøre mer enn det står på omslaget, og som heller ikke forsøker å finne opp noen spesifikke hjul på nytt.
I stedet er hjulene satt på et nytt karosseri, og det har det blitt gull av.
Du er et lite levende romskip som skal redde vennene dine (som er fanget i krystallisert korrupsjon) og ta rotta på den onde «Unchosen» ved å jobbe deg gjennom en rekke bosser og utfordringer.
Spillet følger formelen til de gamle «Zelda»-spillene til punkt og prikke: Du har et verdenskart å dundre rundt på, det er en liten by med snille folk (romskip) du kan interagere med, og det er templer med nøkler og små utfordringer som ender opp i en diger boss – med belønninger som nye egenskaper til å låse opp mer av verdenen.
Spillet greier også på mesterlig vis å vise deg hvordan det hele fungerer uten å overlesse deg med tekst eller stopp i spillet – generelt holder designet på områdene og banene svært høyt nivå.
I tillegg både ser spillet helt nydelig ut med sin avvæpnende og fargerike grafikk og det har et flott lydspor som drar minnene til «Fez» – men kanskje aller mest imponerende er hvordan det føles å spille.
For kontrollene er bortimot så perfekte som det går an å få det, spesielt om du spiller med en kontroller.
Du svipper, hopper, booster og snurrer rundt i et forrykende tempo, men med en millimeterpresisjon som gjør at det aldri er spillets feil om noe går galt.
Det kommer godt med når det diskes opp vanskelige segmenter med fiender overalt og kuler som sprutes ut i alle retninger.
Kule-helveter i spill er i grunn noe jeg sjeldent liker, men her får du ikke bare raust med muligheter til å komme deg unna, det er også en utrolig mestringsfølelse når kontrollene sitter så støpt som her.
Du føler deg som en gaming-gud når en boss fyrer av en milliard skudd mot deg, og du akkurat rekker å smette mellom de alle.
Vi snakker ikke «Mushihimesama»-nivå på vanskelighetsgraden her, takk og lov, men sånn akkurat passe til at det blir utfordrende nok til at du stryker med noen ganger – men spillet straffer sjeldent hardt når det skjer, og det tar ikke mange forsøkene før mønstrene til monstrene er lært.
Hiv så inn en rekke oppgraderinger å sanke og hemmeligheter å oppdage rundt omkring i verdenen og «Zelda»-balletten er komplett.
Jeg ble helt bitt av basillen, jeg.
Det som skulle være en test av (den rause) demoen til spillet ble til øyeblikkelig kjøp.
7-8 timer senere stoppet nåla på 100% gjennomført – en perfekt lengde på et spill som aldri forsøker å padde ut tiden med tøys.
Det skjer ikke ofte at jeg blir så bergtatt av noe jeg aldri før har spilt maken til nesten øyeblikkelig, men her var det kjærlighet fra første stund.
«Minishoot» er en aldri så liten sjarmperle som bokser langt over sin egen vektklasse. Selv etter flere dager med grubling greier jeg ikke å sette fingeren på noe jeg ikke liker her.
SoulGame Studio har greid kunststykket å mikse to vidt forskjellige sjangere på en så smidig og gjennomført måte at deres neste eventuelle spill allerede er på lista over spill jeg bare må ha.
Dette må prøves, folkens – i det minste gi demoen en sjans.
