I «MicroBot» har teknologiske fremskritt lagt til rette for noen mirakuløse krumspring innenfor medisin. Etter å ha blitt injisert inn i blodstrømmen på en stakkarslig kropp, tar du kontroll over en mikroskopisk mirakelrobot med oppgaven å skyte ned fremmedlegemer og sykdommer.
Hvorvidt den brutale kuren er sunn for pasienten – eller om metoden noen gang vil bli en reell form for medisinsk inngrep, får vi dessverre aldri svar på.
Du slipper heldigvis dramaet fra «Trauma Center»-serien, men sitter til gjengjeld igjen med noe som ikke virker veldig tro mot temaet – eller på noen måte prøver å belære deg.
En inni’dæ’sjæl’opplevelse
Jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor utvikleren har valgt akkurat dette som ramme. Det er ingenting ved designet som virkelig utforsker biologien eller funksjonene i menneskekroppen, og annet enn noen vage bakgrunner og pulserende lydeffekter, er det ikke veldig mye som tyder på liv her.
En annen, morsom, parallell jeg merket meg tidlig, er hvordan teknologien bak spillet strider litt i mot det underliggende temaet. Nivåene du spiller gjennom blir nemlig generert automatisk ut i fra maskinalgoritmer, et grep utviklerne tok for å hindre repetisjon og forutsigbarhet i spillet.
Praksisen med å bygge nivåer automatisk er ikke ny, men er samtidig heller ikke kjent for å produsere spesielt organiske eller levende nivåer – i alle fall ikke i den grad «MicroBot» streber etter.
Resultatet er utrolig uinspirerende for å si det mildt, og poengterer vel egentlig kun det motsatte av det de prøver å formidle med den «fantastiske» medisinske teknologien i spillet: at det kanskje ikke er så lurt å la maskiner gjøre den jobben du selv burde ha gjort for hånd.
Den overraskende kliniske og mekaniske utførelsen påvirker også flere elementer.
Spillet er for eksempel notorisk dårlig på å forklare selv de mest elementære reglene, som å beskrive konsekvensen av utstyret du bruker og hva som får fiendene til å gå rundt.
I tillegg klarer «MicroBot» aldri å formidle noe særlig mening eller viktighet med det du driver med. Jeg følte stadig at jeg lette etter mål og mening, og manglet veldig et insentiv til å svømme rundt i de uendelige lange, kjedelige gangene.
Spillet inneholder faktisk så frustrerende lite variasjon og særpreg at et par skjermbilder er mer enn nok til å beskrive produktet i sin helhet. Det er et typisk spill som godter seg veldig over HD-grafikken sin – uten at det egentlig har noe spesielt spennende å vise fram eller fortelle.
Uinspirerende og pregløst
Oppskriften følger ellers malen til en rekke lignende arkadespill med samme konsept sluppet til denne spillgenerasjonen. Tenk mekanikken i «Geometry Wars» krysset med estetikken fra «Fl0w», der venstre analogspak kontrollerer bevegelse og fart, mens den høyre dikterer retningen og tempoet du skyter.
Selve navigeringen er kanskje den største utfordringen du står ovenfor, men er også der hvor spillet tilbyr størst fleksibilitet. Det å kunne konfigurere roboten din gir deg frihet til å endre våpen og egenskaper – og kanskje viktigst av alt; metodene dine for fremdrift.
Hvor mye plass du dedikerer til hvert element er opp til deg. Det hele går på bekostning av kapasiteten du har til å bære skyts og andre hjelpemidler, så det gjelder å finne en gylden middelvei som tilfredsstiller evnen din til å manøvrere og påføre skade.
Fleksibiliteten er som sagt befriende om ikke annet, og det er alltid like morsomt å feste motoriske duppedingser på alle tilgjengelige lemmer, bare for å se hvordan roboten meningsløst svimer rundt i høy fart.
På en annen side trenger du aldri å oppsøke alternative konfigurasjoner. Spillet er såpass monotont og kjedelig at du kommer deg gjennom samtlige hindringer uten mye jobb. Den største plageånden er faktisk ditt eget momentum – og til dels hvordan grafikken ofte overskygger prosjektiler og fiender.
Det at «MicroBot» slenger samarbeidsspill, muligheten til å oppgradere utstyr og en ekstra overlevelsesmodus, hjelper egentlig svært lite på resten av helhetsinntrykket – det er rett og slett for lite å ta av her.
Ellers er det ikke stort mer å nevne om «MicroBot». Naked Sky gjør det vanskelig å plukke ut nevneverdige momenter å utdype på. Dette med å tilby «spillbarhet, utforskning og et spennende tema» bommer den totalt på, uten at opplevelsen – funksjonelt sett – er noen katastrofe.
Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg nesten ha assosiert «MicroBot» med en slags teknologidemo sluppet i forbindelse med lanseringen av plattformen. Som underholdning holder ikke designet mål for meg personlig – spesielt ikke når selv de dårligste alternativer ute på markedet i alle fall prøver å virke mer interessante.
NB! «MicroBot» er sluppet til Xbox 360 og PlayStation 3 gjennom Xbox LIVE Marketplace og PlayStation Store. Prisen er omtrent 65 kroner.
