(PressFire.no): Nintendo overrasket alle ved å plutselig legge ut «Metroid Prime Remastered» på eShop forrige onsdag – helt uten forvarsel.
Om du ikke har spilt et «Metroid»-spill før er det knapt en bedre plass å starte.
Skepsisen var stor da spillet først ble introdusert, men der mange andre ikke helt greide overgangen fra 2D til 3D, tok «Prime» alt som gjorde «Super Metroid» til en klassiker og overførte det til et førstepersons skytespill (eller «First Person Adventure» som de kalte det i 2002) uten at noe gikk tapt i prosessen.
Slående
Resultatet var, og er, slående: Få spill har kapret følelsen av å være alene på en stor og ugjestmild planet som det «Metroid Prime» gjorde for mer enn 20 år siden – alt fra lydspor til omgivelser er nøye konstruert for å få deg til å føle deg mutters alene, mens flora og fauna (som her kan studeres i detalj for de som ønsker det) framstår som mystisk og spennende.
Spillet tar riktignok en rimelig klassisk retning i mange av sine designvalg, kanskje spesielt i sine mange biomer, som strekker seg litt typisk fra ørken til jungel og snødekte fjell til lavagrotter og grotter – men samtidig greier spillet å sprite opp omgivelsene med innslag av ny og gammel teknologi – og en historie om planeten som fortelles gradvis gjennom smart bruk av scanning og gjentatte besøk til områder du har vært før.
Og nå er vi her, med remasteren det har gått gjetord om i bransjen i flere år nå. Jeg bruker ordet «remaster» litt løst her føler jeg, for overhalingen er så stor at det nesten er mer en «remake» – selv om definisjonene er litt vanskelige å sette i sten.
Prima «Metroid»
Samus Aran sitt møte med rompiratene og deres eksperimenter med det radioaktive stoffet Phazon er bakteppet for «Prime», der bad guys-ene har forsøkt å smelte sammen med både en rekke uhyrer og sine egne soldater. Det viser seg derimot at stoffet kommer fra en mer uhumsk kilde – og det er opp til Frk. Aran å sette en stopper for deg.
Til tross for at «Prime» føles veldig «Metroid», så er det ikke mange andre spill som føles som «Metroid Prime» – eller de andre spillene i trilogien.
Det var på mange måter med dette første «Prime»-spillet at blinken ble truffet, føler jeg – «Echoes» og «Corruption» var solide spill, men nådde aldri helt opp til den magiske opplevelsen som ble servert, og som nå blir servert igjen, her.
Førsteinntrykket av denne remasteren imponerer voldsomt, mye fordi det er bygd på bunnsolid spilldesign som fortsatt holder stand og en grafikkstil som «bare» trengte å få et nytt lag med maling for å plutselig bli kjempemoderne og relevant igjen.
Og det er litt av et lag med maling Retro Studios har smurt på.
Ser fantastisk ut
Switch er en konsoll som begynner å dra på årene nå, men utviklerne viser her at det fortsatt var noen dråper å klemme ut av den etter hvert så antikke mobil-chippen.
Jeg tuller ikke når jeg sier at dette er en av de flotteste remasterene jeg har sett, og ikke på den «dette er pent til å være på Switch»-måten heller. Dette er ikke bare originalen som kjører i bedre oppløsning – her er absolutt alt av innhold lagd på nytt.
Teksturer, modeller og områder har alle fått et enormt løft, men Retro Studios’ gjennomførte banedesign og fiender har fått bestå – og spillet er bedre for det.
For de av oss med rosenrøde nostalgibriller på knipset jeg noen skjermbilder fra originalen og satt ved siden av her:
Lover godt
Egentlig skjønner jeg ikke hvordan Retro har greid å få til dette – Switch er en mobil enhet som i sin OLED-versjon drar fattige seks watt.
Spillet holder solide 60 bilder i sekundet også. Hvor har de funnet nok punch til å få til dette?
Det lover godt for «Metroid Prime 4» fra samme studio, i grunn.
Også lydkvaliteten har blitt jekket opp noen hakk, for eksempel høres lyder i trange rom mer «riktig» ut.
Selve musikken har derimot ikke blitt rørt i det hele tatt. Det er litt synd – selv om jeg synes mange av låtene er ikoniske (og setter seg fortsatt kraftig på hjernebarken), hadde jeg ikke sagt nei takk til et helt nytt lydspor (spesielt om det var valgfritt).
Ny styring
Vi får nå også noen fine kontroll-valg, hvor du egentlig får både i pose og sekk både dersom du har spilt spillet før eller ei.
Et mer moderne oppsett som kombinerer spillets ikoniske «lock on»-funksjon med vanlig dobbel-analog styring føles i grunn helt riktig, og kanskje hadde det ikke vært så dumt om det var slik originalen også var.
For puristene er det mulig å skru på GameCube-aktig styring igjen, og selv bevegelseskontrollere slik vi fikk med Wii-utgaven i «Metroid Prime Trilogy» er med.
Den seige, gode opplevelsen
«Metroid Prime» er på mange måter en slags anti-versjon av 2D-spillene, der Samus dundrer sakte rundt som en vandrende tanks i motsetning til den smidig mech-heltinnen hun er i de flate spillene.
I stedet for å haste i stort tempo gjennom områder designet for å utfordre reaksjonsevnene dine, slik vi så i «Dread», drar «Prime» ned tempoet og inviterer til å bruke lang tid på å kikke seg rundt.
Store deler av spillet gir deg muligheten til å sitte med nesa ned i loggbøker og informasjon om flora og fauna – å bygge verdenen har åpenbart vært like viktig for utviklerne som å la deg skyte ting i fillebiter med armkanonen.
At det inviteres til å gå rundt med lupe er nok også grunnen til at utviklerne sørget for at hvert eneste rom i spillet føles unikt, og at detaljene du finner der nærmest alltid forteller sin egen lille historie. Det inviteres til utforsking, og belønnes deretter.
Det er en grunn til at jeg har ønsket meg flere slike spill. Der så mange spill i dag nesten tvinger deg videre i et enormt tempo, er det godt å få klapp på skuldra for å bruke lang tid her. Jeg husker fortsatt hypen for «Halo 4» da det så ut som det ville innføre «Prime» sine «visor»-muligheter – og skuffelsen da det bare var nok en korridorskyter.
I en merkelig tvist føles derfor 20 år gamle «Metroid Prime» som et friskt pust, en påminnelse om hvordan fremdrift i et spill gjøres er like viktig som fremdriften selv. Ikke det at spillet mangler action, heller. Det er mer enn nok å skyte på, og enorme bosser å ta av dage.
Jeg har kost meg gløgg i hjel med gjensynet – og skal jeg tolke reaksjonene til mange av de som aldri før har stiftet bekjentskap med Tallon IV og Phazon-eventyret til Samus, så begeistrer spillet også nykommerne.
Det er flott å se, men heller ikke overraskende etter å ha sett hvor mye arbeid som har gått inn i denne remasteren, og hvor mye Retro åpenbart bryr seg om kronjuvelen sin.
«Metroid Prime» har tålt tidens tann og vel så det.
