(PressFire.no): «Mesmer» er stilig. Idéen bak spillet er stilig, estetikken er stilig, og følelsen av å spille et nytt spill fra Rain Games, utvikleren av selveste «Teslagrad»; ikke et nytt plattformspill, men en revolusjonssimulator der veien mot målet er å pleie mellommenneskelige relasjoner, er en følelse av å spille et stilig spill.
Og, virkelig, hatten av til Rain Games for intensjonen: På utviklerens hjemmeside kan vi lese at tanken bak spillet ene og alene var nyvinning, for studioet, og for spillmediet generelt. Prosjektleder Peter Mehldal skriver om et ønske om å bevege seg utenfor komfortsonen, og om å se og skape nye horisonter.
Politisk kamp for tilværelsen
«Mesmer» er, ifølge utvikleren, et «Social Survival Game»; et overlevelsesspill der du samler mat som du ikke spiser og penger som du ikke bruker på nytt sverd og bedre bikinibrynje. I stedet gir du dem bort, for å pleie mellommenneskelige relasjoner, og for å tilegne deg tjenester til nytte i en større politisk maktkamp.
Overlevelse i «Mesmer» handler om å samle nok støtte i befolkningens forskjellige fraksjoner til ikke å bli arrestert og staffet for åpenbart å snekre komplott mot regimet i en totalitær politistat.
Individer i byens befolkning er delt inn i arbeiderklasse, kunstnere, handelsfolk, adelsfolk og lysskye aktører i undergrunnen. Det hele lukter av «hva som skjedde før «Tropico» ble «Tropico», men i tredjeperson», med den forskjellen at du faktisk kan og skal samle alle fraksjonene bak deg, mot den slemme kongen og hans lakeier.
Du snakker med individer og utveksler tjenester, manipulerer nøkkelpersoner og holder offentlige taler, før du samler nok moment til å kunne arrangere store demonstrasjoner og til slutt gå til frontalangrep på maktens sentrum.
Tynnslitte motiv
Når «Mesmer» likevel er en kjedsommelig kilde til frustrasjon, handler det i første omgang om spillets struktur, i andre om de tynnslipte motivene som representerer makt, politikk og viljen til å agere med dem, og i tredje omgang den langt på vei endimensjonale måten spillet forteller om disse motivene på. Desto verre i den norske versjonen av spillet, som (skuffende nok fra en norsk utvikler), ligner den engelske versjonen, klemt gjennom kverna i Google Translate.
Tiden du tilbringer i «Mesmer» er tid du stort sett bruker på å snakke med én person som gir deg et tidsbegrenset oppdrag for å vinne deres gunst, for eksempel å skaffe et sjeldent, ulovlig krydder til en kake de ønsker å bake. Så, igjen, for å få tak i krydderet på svartebørsen, påtar deg et nytt oppdrag for å overtale han som har krydderet, og så videre.
Disse oppdragene opptrer i endeløse rekker, og er i seg selv tålelige onder for å stimulere det artige poengsystemet. Verre blir det når du har danset dansen et titalls ganger, og møtt tilsynelatende uoverkommelige hindre, for eksempel når du skal bryte deg inn i en dør der det alltid er politi utenfor, uten at dette er en angripelig regissert del av spillets design.
Mangler virkelighet
Det overnevnte kunne igjen vært enkelt å overse, dersom spillets portrett av den onde staten, de revolusjonære kreftene eller folket de interagerer med var fornøyelige å forholde seg til. Spillet kunne gitt et nyansert eller karikert bilde av en mulig dystopi basert på faktiske tendenser i virkeligheten, eller en dypsindig alternativ virkelighet med sin egen indre logikk, som likevel ville åpnet for undring over hvordan et samfunn faktisk kan fungere og ikke fungere, og hvordan folk kan motsette seg en autoritet.
I stedet handler «Mesmer» om et samfunn der all autoritativ undertrykkelse skjer med tankekontroll ved hypnose og kjemiske midler, og en opposisjon som består av ensrettede typekarakterer uten agenda utover å gi spilleren økt eller senket sosial status hos sin fraksjon. Ingen historier som fortelles i «Mesmer» er interessante å oppleve, hverken på mikro- eller makronivå.
Om ett av disse aspektene hadde vært godt gjennomført, ville «Mesmer» ha vært glitrende gull i mine øyne. Når alle mekanismer, tekstsekvenser og helhetlige historier er middelmådige på sitt beste, blir jeg sittende og sørge over tiden jeg har brukt på spillet.
Likevel er «Mesmer» et positivt tilskudd til spillmediet som helhet; ikke fordi det er et godt spill, men fordi Rain Games gjør en genuin innsats for å bryte grunn og gjøre et overlevelsesspill for én spiller til noe mer enn en sedvanlig jeger- og sankingssimulator. Revolusjon – og andre ting som er gøy – bør, som Rain Games har tenkt, handle om mer enn vold og materielle ressurser. Jeg gleder meg til «Mesmer 2».
