Over en lengre periode har det dukket opp flere og flere 2D-spill med svært enkle, tegnede detaljer.
Og med grafikk som en viktig kjepphest i disse HD-dager, har suksessen til spill som «Braid» og «World of Goo» kanskje overrasket noen, men allikevel bevist at denne kunstformen på alle måter hører hjemme i moderne spilldesign.
Det Københavnbaserte firmaet Press Play er en av de mange som rir på tegnebølgen (bostavelig talt i dette tilfelle), og bestemte seg for å gå indie ved å publisere «Max and the Magic Marker» gjennom WiiWare.
LEVENDE TEGNINGER
Gutten Max får en magisk tusj i posten, noe som sannsynligvis er et drømmescenario til et hvert barn.
For hvor ofte har vi ikke ønsket at det vi tegnet kom til live?
Og Max er heldig nok til å faktisk oppleve det.
Men det var kanskje ikke det smarteste å starte gildet ved å tegne et monster. Heldigvis er han liten og uskyldig, og hadde han hatt noen år på baken kunne det fort vært helt andre og langt mindre barnslige ting han hadde tegnet.
Ikke at monster er barnslig, for all del.
Monsteret rømmer inn i en annen tegning og begynner å ødelegge den. Max innser ganske kjapt at han må tegne seg selv også, slik at han kan hindre monsteret i å gjøre mer skade.
Videre er spillmekanikken veldig enkel - du får kontroll over en tusj, som riktignok må fylles før du begynner artisteriet. Rundt omkring på hvert nivå finner du farger som må samles, og de gir tusjen din farge slik at du kan tegne hjelpemidler for å komme frem til neste sjekkpunkt.
Når du har fullført nivået dukker det opp et monster som stjeler all fargen din med en støvsuger. Jeg vet, det er kjempeirriterende.
Men allikevel så gjør det spillet så mye bedre - det betyr at du må klare å komme med en lur løsning, selv om du tror du ikke farge nok, og må ransake hjernen etter løsninger. Som en gåte eller puslespill.
KREATIV TEGNEFYSIKK
Du styrer og beveger Max med stikka på Nunchucken, mens Wiimoten styrer tusjen.
Den er dessverre ikke veldig presis, men gjør likevel nytten.
Om du tegner en skjev og krøllete linje, er det dét som dukker opp på skjermen, og Max vil bevege seg nøyaktig langs etter hver nervøse rykning du har hatt.
En skuffende ting er at du ikke kan tegne ting som kommer til live - ingen monster, ingen roboter, og dessverre… ingen dinosaurer.
Du kan heller ikke lage ting som stiger, fallskjermer eller liknende.
Faktisk kan du kun lage enkle figurer av streker og sirkler. Men det er allikevel med på å gjøre puslespillet interessant, fordi det er mer enn bare én løsning på ting.
Å lage broer av streker og skjeve trappetrinn er faktisk ikke det eneste du kan gjøre.
Jo mer du tegner, dess tyngre blir objektene. Det vil si at hvis du bruker alt blekket ditt på en liten ball og slipper den på den ene enden av en rampe og står på den andre siden så vil vekten tynge ned krussedullen og sprette deg i lufta. Slik kan tyngdekraften brukes fordelaktig, men den kan også være med på å stikke kjepper i hjula for deg.
For du kan ikke bare tegne noe og forvente at det skal bli der det er. Uten støtte faller det du har tegnet rett i bakken. Ikke minst blir alt du skaper påvirket av tyngdekraften når Max er under, eller oppå, det du har laget.
Er ikke grunnstrukturen god nok, så faller du ned. Heldigvis for alle dere der ute som «ikke kan tegne», eller rett og slett bommer på et eller annet.
Pek og klikk fungerer enkelt som en angrefunksjon. Har du tegnet flere ting og vil samle alt opp igjen er det bare å riste litt på kontrollen. Når som helst kan du også fryse skjermen, men allikevel fortette å tegne. En funksjon som først kan virke unyttig, men du lærer raskt verdien av den. For eksempel at du kan hoppe opp i luften – fryse skjermen – tegne noe under deg, og deretter fortsette.
Og for ikke å glemme at det er den mest effektive måten å drepe slemme fyrer på, når du må slippe tunge ting i hodet på dem.
SJARMERENDE NAIVT
Grafikkmessig er spillet svært enkelt - med håndtegnede, enkle detaljer og klare farger.
Alt er veldig enkelt laget, og det er ikke inkludert flere elementer i omgivelsene enn det aller mest nødvendige, noe som er et savn.
Spillet har også en veldig merkelig musikk. Fet musikk, men merkelig.
Den forandrer seg for hvert nivå, og repeterer seg selv om igjen og om igjen, hvis du skulle være så uheldig å sette deg helt fast. Da bør du med fordel skru ned volumet.
Men selv om spillet har et relativt enkelt ytre er det allikevel et aldri så lite problem at det hakker. Til tider kan hakkingen bli ganske merkbar, men skaper heldigvis ikke voldsomt mye hodebry.
«Max and the Magic Marker» består av femten nivåer i tre forskjellige verdener. Det kan høres noe lite ut, men det er mye å hente og gjøre via flere gjennomspillinger.
For eksempel å gå tilbake for å slå gullrekordtiden (som er URIMELIG kort), eller å lete opp skjulte gjenstander. Ofte er de faktisk svært godt gjemt og kan være en real utfordring.
Det beste med «Max and the Magic Marker» er uansett at det finnes endeløse mengder med eksperimentering. Og det skaper en avhengighetsfølelse som gjør deg irriterende bestemt på å fullføre.
PS! «Max and the Magic Marker» vil også bli tilgjengelig til PC, og kan testes her.