«Madballs»-konseptet oppstod først i Amerika på 1980-tallet, og baserte seg på en serie med samlebare sprettballer – alle med forskjellig navn og vulgære konsepter.
Fenomenet solgte godt en liten periode, men døde kort tid etter – som flere 80-tallshits hadde en tendens til å gjøre.
Det virker som et litt snodig konsept å markedsføre et spill etter, men PlayBrains har i alle fall tatt utfordringen og sluppet fri de små, tungt bevæpnede ballene på Xbox Live Arcade.
Hovedkampanjen i «Madballs in Babo: Invasion» består av en rekke lineære brett du må traversere mens du bekjemper fiender på veien.
Brettene brytes i tillegg opp av mindre oppgaver, som gjerne løses ved å finne et gitt antall knapper som sammen åpner en dør eller slukker en energibarriere.
Heldigvis kan også denne delen av «Madballs» spilles med opp til tre andre spillere via XBLA, en opplevelse som veier opp for den litt ensformige og kjedelige aleneturen.
Spillet endrer seg imidlertid svært lite for å komplimentere de ekstra spillerne, og annet enn en forsiktig skalering av fiendene er opplevelsen mer eller mindre den samme.
Du må uansett passe på at du har en velkoordinert gruppe mennesker bak deg, for ting kan fort bli rotete og kjedelig siden spillet aldri oppfordrer til samarbeid eller samhold.
Brettene består som regel av et flatt landskap som noen ganger skalerer vertikalt med en ekstra etasje. De er generelt sett uinspirerende og rotete, men glimter til med et par spennende konsepter nå og da.
Utviklerne kunne fortsatt ha brukt litt mer tid på design og variasjon, spesielt siden figurkonseptet alene hinter til potensiell innovasjon rundt samspill med omgivelsene.
«Madballs» gjør ellers et tappert forsøk på å sette hele premisset inn i kontekst, med noen kortfattige historietimer som verken tar seg selv eller kildemateriale seriøst nok til at det blir interessant. Til tross for dette er humoren konsekvent og har noen morsomme referanser og hyllester til spill som «Final Fantasy VII» og «Metal Gear Solid».
Du har en rekke forskjellige spillbare figurer og våpen å velge mellom, men som alle må låses opp før de blir tilgjengelige.
Figurene du spiller som differensierer seg fra hverandre med fart og helse, i tillegg til å ha unike egenskaper som lar dem blant annet hoppe, legge miner, og bli usynlige.
I det tilgjengelige arsenalet har hvert våpen et primær- og et sekundærangrep som består av motstående elementer.
Fiendene i spillet er som regel svake mot en av delene, så det er viktig å bruke våpen med det riktige elementet for å maksimere skaden – et konsept tidligere sett i «Metroid Prime»-serien.
For å låse opp alle disse våpnene, figurene og egenskapene må du ganske enkelt påføre nok skade på fiender.
Systemet er faktisk ikke mer komplisert enn dette, så uavhengig om du spiller alene eller i flerspillermodusen over nettet er det bare å holde skyteknappen inne til alt er oppgradert og låst opp.
Det vil fortsatt ta deg litt tid før du har fått akkumulert alle bonusene, og med en kampanje på ti oppdrag har du mer enn nok destruksjon å dele ut før du eventuelt tar kampen opp online. Selv om systemet ikke føles veldig givende, er det i det minste rettferdig og konsistent.
Flerspillerdelen er delt opp i forskjellige moduser, med størst likhetstrekk til klassiske Deathmatch-spill hvor oppgaven er å skyte ned alle motstanderne uten selv og bli drept.
Variasjonene på modusene er små, og tar plass på små klaustrofobiske brett med høyt tempo og høy intensitet.
Figurene du har å velge mellom reflekterer de i enspillermodusen, men alternativt kan du også importere Xbox 360-avataren din, halshugge den, og bruke den kroppløse karikaturen som spillfigur.
Det mest innovative aspektet med flerspillerdelen er likevel invasjonsmodusen, hvor det er om å gjøre å ødelegge fiendens base. Tvisten her er at spillerne selv setter sammen brettene, og stemmer over elementenes plassering.
Systemet er fleksibelt og smart, og sikrer at brettene aldri er helt like, samtidig som deltagerne blir involvert i en enda større del av opplevelsen.
Et av de stedene spillet virkelig slår på stortromma er musikken, hvor låtene allerede fra introduksjonsskjermen fenger med elektroniske komposisjoner. Melodiene er ikke veldig spektakulære i seg selv, men låtene sitter bra med stilige militærmarsjer og rock.
Har du blitt indoktrinert med «skyt-på-alle-du-ser»-filosofien bak «Quake 3: Arena» eller «Unreal Tournament», kommer du nok til å stortrives med «Madballs in Babo: Invasion». Det utspiller seg faktisk relativt likt, og er enkelt og tilgjengelig for de fleste å lære seg.
Det kunne fortsatt trengt litt mer dybde og innovasjon, så er du lei av skytespill uten videre strategi er det ikke stort mye å hente her.
Prisen er i alle fall hyggelig sammenlignet med hva du får, så om du går lei spillet kan du i det minste glede deg over verdien og spilletiden du får for pengene skulle du komme tilbake i fremtiden.
