(PressFire.no): Det kan virke som produsentene av «Lost Sphear» er oppriktige entusiaster innenfor sjangeren japanske rollespill fra nittitallet, for de har uten tvil lagt massevis av arbeid i å analysere gamle klassiskere fra Square sine glansdager på SNES og Playstation, for deretter å destillere ned mekanikkene til essens.
På dette fundamentet har de bygd en spillmotor som på mange måter klarer å bringe denne essensen til moderne plattformer, og har i samme slengen slipt bort skarpe og på andre måter ubehagelige kanter fra sjangerens yngre dager som ikke lengre er kompatible med moderne spill-konvensjoner. Sannsynligvis med intensjon om å gjenbruke konseptet flere ganger.
Rollespillfabrikken
Og det er dermed ekstremt passende at produsentene heter Tokyo RPG Factory, for «Lost Sphear» er et spill som føles fabrikkprodusert.
Som om noen tenkte: Hvis vi gjør dette arbeidet nøye og bygger en robust og generell spillmotor kan vi i prinsippet gi ut et nytt spill med nesten ingen ny innsats hvert år, samtidig som vi gjør små justeringer slik at ting sakte men sikkert går fremover.
Og med tanke på hvor likt dette spiller er det i underkant av to år gamle «I am Setsuna» fra samme utvikler, er jeg villig til å vedde noen kroner på at dette også er foretningsmodellen deres.
Og det er ikke egentlig en dårlig idé. Hvilke rollespill-fans kunne vel ikke tenke seg nye spill der man kan tilpasse evnene til rollepersonene sine med materiasystemet fra «Final Fantasy VII» eller gjøre kombinasjonangrep fra «Chrono Trigger»?
Problemet med dette er at til tross for at «Lost Sphear» benytter seg av oppdaterte versjoner av akkurat disse spillmekanikkene med massevis av referanser til spillene som inspirasjonen er hentet fra, er selve opplevelsen likevel sørgelig middelmådig.
Som om produksjonsprosessen har sugd særpreget ut av produktet man prøvde å replisere. Det man sitter igjen med er noe som ikke er direkte søppel, men som heller ikke innbyr til engasjement eller innlevelse.
Visstnok interessant
«Lost Sphear» har visstnok et interessant premiss om at verden er en dualitet mellom masse og «minner», der ting opphører å eksistere hvis denne dualiteten blir brutt. Det har imidlertid ikke fått til noen rollepersoner som utmerker seg som spesielt interresante på noen som helst måte. Det har også et narrativ som ikke er direkte dårlig, men som heller ikke føles som noe særlig mer enn greit nok, til tross for at det inkluderer både sverdsvinging, magi og mecha-roboter.
Det skorter også på mer overfladisk fyrverkeri som sjangeren brukte mer og mer av ettersom den ble modernisert, som spektakulære filmsekvenser og spesialeffekter. Og selv om vi alle liker å påstå at det ikke er grafikken i spill som er viktigst, så er det - ihvertfall for meg - faktisk ett av aspektene som gjorde at jeg ble hektet på japanske rollespill i utgangspunktet.
Og kvaliteten på det grafiske i «Lost Sphear» er rett og slett for platt. Ikke fordi den er inspirert av spill fra gamle dager og dermed ser gammelt ut, men fordi den ser ny og billig ut.
Spill som faktisk ser gamle ut, som for eksempel «Owlboy» eller det nylig utgitte «Iconoclasts» ser bedre ut fordi kunsten er laget med sjel. «Lost Sphear» ser ut som et Playstation-spill portert til Android med minst mulig innsats, og spritet opp med hyllevare.
Og så mye som jeg gjerne skulle begravd meg i spillets mange og forsegjorte spillmekaniske systemer, blir det rett og slett for lite engasjerende når nesten ingen av monstrene er skumle, og landskapet ser ut som det er lappet sammen i RPG Maker med grafikk funnet på nettet.
Musikken er imidlertid tilfredstillende, og god nok til at den kan heve et bra spill ytterligere et hakk. Den er imidlertid bortkastet på dette tvers gjennom middelmådige spillet.
Heldigvis er det ganske kort.
«Lost Sphear» Nintendo Switch, PS4 (testet) og Windows.
