For alle fans der ute av «Animal Crossing», «Harvest Moon» og «Pikmin» er «Little King's Story» intet mindre enn en juvel for Nintendo-spillsamlingen.
Som en maktutøver i miniatyr vil du få utløp for alle dine innerste drømmer om kongelig herredømme og enevelde i et land så søtt at alt skimrer og glitrer om kapp med septeret og kronen du stolt løper rundt med.
Men om dette virker som et uskyldig og snilt spill bør du tro om igjen.
Når du setter i gang møter du en liten karakter ved navn Corobo som tilfeldigvis kommer over en gullkrone.
Det viser seg at denne fiffige lille saken er det som skal til for å gjøre han til konge over landet Alpoko.
Uheldigvis er Alpoko kun et lite land med noen få hus og et stort arbeidsledighetsproblem.
Slottet ditt er heller ikke mye å skryte av. Gardinene er teipet sammen, det er spindelvev i hjørnene, ost for å lokke til seg uvelkomne rotter, og hele huff-så-fælt-regla.
Men det er løsninger i sikte, hjelpere som er der for å rettlede Hans Majestet. Spesielt vil du bli godt kjent med en mann kalt Howser som forresten har en særdeles imponerende bart. Han gir deg tips og planer om hva du burde bygge og gjøre for å sysselsette folk.
Sysselsetting er en urealistisk, men virkelig fantastisk greie i dette landet. Innbyggerne følger deg blindt uansett hva. Det er ikke snakk om å holde dem fornøyde eller noen annen svada her i gården. Det er bare å gå bort til en så kalt «carefree adult», kalle på dem med B-knappen, og de vil lyse opp og følge deg rundt som en kjærlighetssyk valp.
For å dra nytte av disse menneskene sender du dem bare inn døra til et hus som for eksempel har en stråhatt eller gullhjelm på taket, og ut kommer gårdsarbeidere og vakter som ikke trenger noen som helst opplæring.
Fantastisk, eller hva?
Med hjelperne for hånd kan du grave opp verdier, drepe fiender og bygge ting som er med på å ekspandere kongeriket.
Etter hvert vil du få råd til en forslagsboks hvor innbyggerne kan komme med ris og ros, og idéer til forbedringer.
En del av disse brevene er fullstendig meningsløse, med folk som forteller deg at «dessverre skadet de seg mens de var ute å gjorde en jobb for hans majestet, men det så ut som du slet litt selv der ute så da er det greit».
Men det er her de samme folkene vil fortelle deg om quests de har hørt om. Og nettopp dette, kjære leser, er nøkkelen til å utvide landområdene dine.
Quests består gjerne i å nedkjempe bosser som giftige kjempefrosker, skjeletthodekuer og andre fiktive, fæle vesener. Denne kampmodusen er faktisk litt av en utfordring, tro det eller ei, men den bygger riktig nok på et enkelt og strategisk prinsipp.
Det gjelder nemlig å lære seg motstanderens angrepsmønster, for så å sende dine hjelpere til angrep og kalle dem tilbake i tide. Etter hvert blir dette mye vanskeligere når det blir flere fiender å forholde seg til på en gang og du har flere soldater å kontrollere.
Her gjelder det også å koordinere hjelperne dine etter styrke, da de svake svekkes fort og kan lett bli drept når kampene eskalerer.
STORE PIKMIN-LIKHETER
Som om ikke konstant ekspandering av landområder er nok, vil Howser etter hvert foreslå å bedrive rasesortering på høyt plan.
Du må drepe alle fiender for å kunne dominere verden, forteller han deg.
Han får også støtte av en skvatt, hakkende gal mann som kommer med følgende trussel: «Bygg en kirke til meg, ellers vil Gud straffe deg, og hvis ikke han gjør det vil jeg gjøre det!».
Men spillet har faktisk ikke noen skjult korstogagenda for den mest religiøst innbitte del av verden, selv om det faktisk kan virke sånn.
«Little King's Story» ble lansert samme dag i Europa som «Pikmin 2», og tilfeldig nok har spillene en svært sentral fellesnevner – måten du bruker hjelpere på.
I begge spill består mesteparten av tiden av å bytte mellom å hente inn verdier og sloss mot fiender. Teknikken dette gjøres på er til og med den samme. Kast noen i riktig retning med A, hent dem inn med B.
Men i motsetning til «Pikmin 2» er det fine med «Little King’s Story» det elegante fraværet av tidspress. Spillet er bygget opp for å la deg bruke tid på å utforske hvordan dine nye hjelpere fungerer, og observere landskapet du befinner deg i.
Og dette er det virkelig verdt å ta en nærmere titt på. Det er nydelig tegneseriegrafikk i ypperste klasse med en god porsjon sjarm og magi.
Dette er et spill som på mesterlig vis gjør deg hekta når det gjelder å fullføre prosjekter. Avhengigheten ligger i at det alltid er nye muligheter å gyve løs på.
Hvis en oppgave ikke lar seg utføre er det en annen som gjør det, og på den måten blir du fanget.
Idéen bak spillet er gjennomført imponerende, og variasjonen du møter på er stor. Til tider kan det føles ut som progresjonen går noe tregt når du setter deg fast, og lagringssystemet er et rent lite helvete. Det er nemlig ikke automatisk som alle spill BURDE ha. Dette må gjøres manuelt gjennom en ansatt ved slottet, og glemmer du dette og går hen og dør, se da har du gjort noe dumt.
Men med dette tatt i betraktning og kategorisert som kun noen «skjønnhetsfeil», er spillet i høyeste grad verdt å teste ut.
