(PressFire.no): Det skorter ikke på svulstig drama når Ryu Ga Gotoku Studio skal fortelle historien om den japanske underverdenen, og når vi – etter alle solemerker – skal ta farvel med seriens hovedperson gjennom 20 år, sparkes det hele opp i høygir.
Det er mye positivt med dette, men inntrykket mitt etter å ha sparket rumpe i nesten 60 timer, er at man godt kunne stramma opp litt her og der.
I størstedelen av spillet tramper vi rundt i skoene til Ichiban Kasuga, en blid, festlig og noe naiv fyr som ble introdusert i det forrige hovedspillet i serien «Yakuza: Like a Dragon».
Han tok dermed over for legenden Kiryu Kazuma, som har båret serien på sine skuldre siden starten på PS2 i 2005.
Med introduksjonen av Kasuga ble også kampsystemet endret fra tradisjonell knappeslåssing til turbasert menyfikling – mer om det lengre ned.
Spillet starter i Yokohama i Japan, der Ichiban Kasuga nå jobber som karriereveileder i et bemanningsbyrå.
Det gjør han etter at de to største mafiaklanene Omni og Tojo bestemte seg for å legge ned hele businessen på grunn av landets strenge mafialover, som gjorde det nesten umulig å drive som før.
Etter en stund tar vi imidlertid turen til Hawaii, der Kasuga skal finne moren sin, som han aldri har møtt.
Det høres jo i og for seg uskyldig nok ut, men jeg spoiler vel ingenting når jeg sier at man gradvis vikles inn i en verden bestående av bitre rivaliseringer mellom lyssky personer og bekmørk storpolitikk.
Det er altså en velkjent oppskrift vi følger sånn rent fortellermessig, men det er skalaen på det hele som skiller seg ut med det nyeste spillet.
Det gjør også omgivelsene.
For første gang i seriens historie reiser vi altså ut av Japan, og utviklers versjon av Honolulu fremstår som et friskt tilskudd til de trange japanske bygatene vi har trålet rundt i tidligere.
Ikke at det er noe galt med de japanske omgivelsene. Serien er viden kjent for å fange storbystemningen, men det er aldri feil å besøke nye steder, også digitalt.
Kartet er også betraktelig større enn det vi er vant til, og derfor kan man ved et tastetrykk fiske fram en Segway man kan suse rundt på.
Og om du savner Japan, kan jeg berolige deg om at det også blir nok av timer der denne gangen.
I løpet av spillet vikles nemlig også veteranen Kiryu Kazuma inn i historien, og med en kreftdiagnose hengende over seg legger han blant annet ut på en mimretur som vil kunne kile sentimental-genet hos dem som har fulgt serien fra starten.
Men ikke uten en stor dose rumpesparking, så klart.
Som nevnt over, gikk serien over fra tradisjonell slåssing til et turbasert opplegg i «Yakuza: Like a Dragon».
Selv har jeg aldri vært tilhenger av sistnevnte, og reagerte med vantro da nyheten ble kjent.
Jeg mener: Det er jo ganske så spesielt å endre såpass på mekanikken i en oppfølger til en serie som har drevet på i så mange år. Det ville kanskje vært mer naturlig å teste det ut i en «spin-off»-tittel, som de også har laget nok av.
Men neida.
I det siste spillet, «Like a Dragon: The Man Who Erased His Name», som kom så tidlig som rett før jul i fjor(!), fikk vi slåss på vanlig måte.
Forstå det den som kan.
Det har imidlertid blitt gjort en del endringer med det turbaserte systemet fra «Yakuza: Like a Dragon», det forrige spillet i «hovedserien». For eksempel kan man nå bevege seg på et begrenset område før man kjører i gang et angrep.
Dette åpner for for mer dybde og mer taktikk, samtidig som det føles mindre stakato, og det kan virke som om det er gjort for å roe ned turbasert-hatere som meg selv.
Ettersom figurene i spillet går opp i nivå, åpnes det også en rekke samarbeidsangrep mellom dem, noe som øker flyten ytterligere og får det hele til å se mer heftig ut.
Når man spiller som Kiryu Kazuma kan man for øvrig trigge et spesialangrep som gir deg full kontroll slik som de gamle spillene.
I tillegg til hovedhistorien diskes det som vanlig opp med en rekke minspill og sideoppdrag.
Her kan jeg i fleng nevne et «Crazy Taxi»-inspirert matleveringsspill, et turbasert arenaspill ikke ulikt «Pokemon», og en slags «Animal Crossing»-affære der du skal hjelpe til med å bygge opp et hotellkompleks. Dette gjøres ved å rydde søppel, bygge ting og slåss mot slemminger (i sanntid, bare nevner det).
Du kan svi av utallige timer utenfor historien, og om du skal gjennomføre alt, har du sikkert nok å gjøre fram til vårsola titter fram.
– Spiller du alt på en gang, vil du bli syk, advarte studiosjef Masayoshi Yokoyama i et intervju med Game Watch i fjor.
Nå har jeg unngått å spille på meg sykemelding, men når historien er på godt over 50 timer og fortelles på tradisjonelt «Yakuza/Like a Dragon»-vis med lassevis med dialog og tidvis statiske mellomsekvenser med seig kameraføring, blir det litt som å spise masse rødt kjøtt uten tilbehør sent på kvelden.
Som anmelder er man ofte på et stramt tidsskjema, og da blir det ofte lange økter for å komme i mål, og det er kanskje ikke helt den optimale måten å fordøye en hundreretters middag på.
Det faktum at kampsystemet nå er turbasert er også med på å øke lengden ganske så mye.
Men til tross for alt dette: Jeg liker denne serien godt, med sin teateralske historieforteller og fjollete humor, og som stor fan av omfattende enspillerspill, gjør det litt vondt å rakke ned på dette.
Med tanke på at dette spillet også ser ut til å markere et slags generasjonsskifte i historien om yakuza-ene, skjønner jeg at manusforfatterne har mye på hjertet, men alle som har skrevet lange tekster, vet at man ofte ikke har vondt av å ta en ekstra runde, og kanskje hamre på «backspace»-tasten en gang eller tre.
Dette betyr likevel ikke at dette ikke er et av de bedre spillene i serien, og med et turbasert kampsystem som har fått seg en fin overhaling, skal også en «brawler»-fan som meg også svelge at det er slik det blir framover.
Men nå er det på tide å komme seg ut i frisk luft.
https://www.youtube.com/watch?v=1-Ukj-LOa_o
