(PressFire.no): Pokémon har betydd mye for mange. Samlekortene, spillene, tv-seriene og filmene har fulgt oss store deler av livet, og med leketøy og bamser har det hele vokst seg til en merkevare som har grodd seg langt utenfor spillfeltet.
Sommeren 2016 ble derimot også spillene allemannseie, gjennom treningsappen «Pokémon Go». Mennesker som knapt hadde tatt i en spillkontroller før var plutselig ute i «naturen» for å fange spillmonstre som de knapt hadde hørt om før.
«Pokémon»-utvikler Game Freak ønsker nå å innkassere på dette med «Let’s Go Pikachu» og «Let’s Go Eevee» til Nintendo Switch, akkurat i tide til julehandelen.
Ikke spillet vi venter på, men...
Men for å ha det klart med en gang; dette er i utgangspunktet ikke «Pokémon»-spillene vi har ventet på til Switch. Det første fullblods «Pokémon»-eventyret til en ikke-håndholdt konsoll kommer senere.
«Let’s Go Pikachu/Eevee» er derimot nærmere å være en total remake av det originale «Pokémon» fra 1996. Eller rettere sagt 1998-versjonen «Pokémon Yellow: Special Pikachu Edition», som skrev om historien i spillet så den kunne passe med tegnefilmen som gikk på tv den gangen.
Spillene kommer i to versjoner, med Pikachu og Eevee som hovedroller for hver sitt spill. Og jeg blir ikke akkurat blir kjempeoverrasket om det viser seg at det er trykket ti ganger så mange spillkasetter med den gule elektriske musen på coveret.
Den største forandringen siden nittitallet er selvfølgelig på det visuelle. Game Freak bruker de tjue årene med teknologisk utvikling som ligger under panseret i Nintendo Switch til å tegne en virkelig nydelig versjon av Kanto-regionen.
Spillene kan minne mye om den stilen som serien la seg på i 3DS-spillene etter «Pokémon X/Y», men med en betydelig oppgradert på grunn av Nintendo Switch. Men det hele ser så vanvittig mye penere ut nå som det blåses opp på en tv med full HD-oppløsning.
En fiffig og vakker detalj er at pokémon-ene ikke lenger bare er gress som rister når vi trasker gjennom det, men sprell levende lommemonstre som går, ruller og flyr rundt oss i spillet. Dette får spillverdenen til å føles levende.
«Go»-angst
Med «GO» i navnet var jeg derimot redd for at spillet ville bli en «Pokémon Go»-klone, hvor vi paraderte rundt i Kanto-regionen med de monstrene vi har fanget i treningsappen som hele verden var opptatt av sommeren 2016.
Lettelsen har derfor vært stor over at det eneste som egentlig er hentet fra «Pokémon Go» er måten vi fanger pokémon på. At vi ikke må banke monstrene ned i lav helse før vi kan fange de høres jo selvfølgelig ut som om Game Freak banner høyt i «Pokémon»-katedralen. Men etter kort tid i spillet viser det seg hvor riktig denne avgjørelsen er.
Få ting er nemlig kjedeligere med «Pokémon»-serien enn det evige grindet etter å skaffe erfaringspoeng til lommemonstrene våre, og de konstante kjedelige kampene med ubetydelige Ratatta og Pidgey for å få de ned på rød helse før vi kan lempe pokeballer på de.
Å bytte dette med «Pokémon GO»-aktig minispill hvor det heller handler om kasteteknikk og presisjon er faktisk bare befriende.
Ikke opplagt for de minste
Det største ankepunktet med «Let’s Go Pikachu» er derimot de gigantiske mengdene tekst vi må trykke oss gjennom. I originalen fra 1996 kunne dette tilgis under tvil – vi var tross alt forledet av japanske rollespill at det var slik sånne spill skulle være.
I 2018 er det derimot bare grusomt å måtte klikke seg gjennom et titalls tekstbobler for den minste lille handling. Japanerne kan dette med dokumenteres og gjenfortelles absolutt alt som skjer i det kjedsommelige for spilleren.
Hadde Game Freak lagt noen kroner i litt stemmeskuespill, og ryddet i alt tekstmaset, så kunne dette blitt et tidløst barnespill. Men slik det er nå gir all teksten spillet en bismak – både for liten og for stor.
Tekstrutene gjør også spillet dobbelt ekskluderende for de yngste, hvor barna ikke bare må kunne engelsk – de må også kunne lese engelsk såpass godt og kjapt at de kan følge med i svingene. For de litt eldre blant oss blir det bare til litt ekstra smerte i tommelen den hundretusende gangen vi trykker vekk de samme tekstrutene vi ikke gidder å lese.
Hvorfor kunne ikke «Let’s Go» tatt litt lærdom av Mario-brødrene? Kopiert Nintendos egne evne til å fortelle magiske spillhistorier uten at figurene ytrer ett eneste ord? Eller i det minste sluppet den klamme forklarende hånden spillet har trødd rundt spilleren. Fri meg fra å enda en gang måtte lese at det å bade en gresspokémon i flammer er supereffektivt…
I tillegg har de laget en fiffig pokéball med en styrespake på, som kan erstatte ene Joy Con-kontrolleren når vi spiller. Denne føles overraskende godt laget, hvor de innebygde lydene, lysene og vibrasjonen gjør at den føles som en vaskeekte pokéball – som attpåtil kan kastes mot tv-en når vi skal fange pokémons.
Denne dingsen er dritkul. Dritkul, og kraftig overpriset. At de skal ha 5-600 kroner for den er rent tyveri – selv om man skulle ha aldri så mye lyst på Mew som ligger og snorker inni den.
Men så snakker vi om et spill til en Nintendo-konsoll her – utvikleren som selger trykte papplater til nesten tusenlappen. Litt overpriset tullball hører liksom bare med, og det er kanskje prisen vi må betale for å holde mikrotransaksjonsspøkelset unna Nintendo Switch?
Samtidig lever vi i en verden hvor folk betaler tusenvis av kroner for deluxe-utgaver av spill for å få plastdingser og statuer som de kan gjemme bakerst i skuffen etter de har spilt ferdig – så det er garantert mange blant oss som er sprø nok til å kjøpe den.
«Let’s Go Pikachu/Eevee» er en vakker remake av det originale «Pokémon», som tar vare på sjarmen fra spillet som startet en av verdens største merkevarer, men som samtidig tar noen nødvendige grep for å modernisere opplevelsen.
Det er en julegave til de av oss som forelsket oss i lommemonstrene på nittitallet, og en fin inngang i spillserien for nye generasjoner. Men det som kunne vært årets barnespill snubler dessverre i originalspillets eldgamle synder, hvor spillgleden drukner i et mylder av tekstbobler.
«Let’s Go Pikachu / Let’s Go Eevee» er sluppet til Nintendo Switch.
