«Space is the place» sang i sin tid synthpoperne Spock, og la til «...for me to be». Med «Kerbal Space Program» får du sjansen. Til å komme deg ut i rommet, altså.
I de fleste rom-sims er formålet å gi næring til barndomsdrømmen om å zippe rundt og plaffe ned romskip fra fjerne galakser.
«Kerbal Space Program» har bestemt seg for å oppfylle den andre drømmen, den om å bygge din egen rakett, sende den opp, oppleve rommets gleder, for så å returnere til jorda og motta verdens hyllest.
Hvordan?
Ta alle jobbene hos NASA
Ved å egenhendig ta deg av omtrent alle jobber i en NASA-lignende organisasjon, bare hjulpet av noe som ser ut som brødrene til de der gule fyrene fra «Grusomme meg»-filmene.
Spillet er satt til en fiktiv planet, helt lik Jorda. Der bor «kerbals», en gjeng sylinderformede figurer, som snytt ut av nesa på en Cartoon Network-serie.
De har i utgangspunktet ikke noen annen funksjon enn å være hakket søtere enn en gjennomsnittlig Sim, men utseendet gjør det faktisk bittelitt vondere å bruke dem som kanonføde i vanskelige oppskytningseksperimenter.
Formålet er å holde styr på et komplett romprogram: å forske nok til å kunne gjøre mer og mer avanserte rom-ting, og å ha nok penger til å finansiere moroa.
Slå av fjaset?
For de som gir blanke blaffen i det sistnevnte er det heldigvis mulig å skru av både pengene og selve forskningsbiten, og i stedet konsentrere seg om å få rakettene til å fungere.
For det er jo det det hel egentlig dreier seg om. Hva trengs av motorkraft for å sende en sonde i bane, få opp nok deler til å bygge en romstasjon, eller til og med lande på månen? Og komme seg hjem igjen?
Som i virkeligheten, det må eksperimenteres, tenkes, planlegges og eksperimenteres igjen. Til alt overmål skal du til og med styre skaberakket frem og tilbake.
Det første møtet med «Kerbal Space Program» var ekstremt frustrerende. Stikk i strid med standard spilltaktikk ble det valgt å dra igjennom trenings-opplegget, noe som viste seg å by på problemer.
Hva som skulle til for å få de forskjellige delene på plass var ikke i det hele tatt gitt, skulle det klikkes, dobbeltklikkes, holdes eller dras?
Mann måtte lese bruksanvisning
Ved faktisk å lese det instruktøren sa ble det litt klarere, men mangelen på konsistens er et problem. Akkurat slikt har en tendens til å forsvinne fra spillerens hode når man blir vant til grensesnittet, men for en nybegynner er det nok til å drive en stakkar opp veggen.
Vel, den første runden med «gamer rage» ble dempet av en liten pause pluss en tur i skogen, og så var det på med den hvite frakken igjen. Og der var jaggu veggen igjen. «Kerbal Space Program» har nemlig like mye til felles med produksjonsprogramvare som «AutoCAD» som det har med et gjengs spill.
Undertegnede gikk derfor til det uvanlige skritt å lete etter oppskrifter og hjelp der ute på det store nettet. Og da løsnet det. Gi bæng i lange øvingsrunder, gå heller på den første oppskytningen på rent instinkt.
Vel, det er det som er poenget. Ved å feile opparbeider du deg nemlig også «science»-poeng, som i sin tur kan brukes til å låse opp ny teknologi og bedre rakettdeler.
For en vanlig spiller som er vant til ikke å få noe som helst med mindre alle mål er nådd er dette en ekkel hjernevrider. Hvordan våger de, dette er jo slik man gjør det i den virkelige vitenskapsverdenen?
Men, du får naturligvis mest for å faktisk klare oppdragene. I tillegg må du passe på at de data som samles under ferden blir sendt tilbake til hjemplaneten, fortrinnsvis i form av et mannskap som fortsatt puster.
Krever hele «The Big Bang Theory»
Som man skjønner er det mye å holde styr på. Det stiller i toppdivisjonen for simulasjonsspill, her skal man samordne et stort forskningsprosjekt, med tilhørende ingeniørkunst.
Her trengs absolutt hele gjengen fra «The Big Bang Theory», men det er du som skal fylle alle roller.
Som følge av dette har det en uvanlig bratt læringskurve. Grunnidéen er ikke spesielt langt unna spill som Rovios «Bad Piggies», men simulasjonselementet er tatt svært mye lenger.
Hvem holder ut?
De utålmodige kommer til å gi opp lenge før den første raketten er i ute av atmosfæren. Men for hver «Candy Crush»-spiller finnes det også en som digger «SimCity»- eller «Football Manager».
Og det er disse «Kerbal Space Program» er laget for: de som vil bruke dager og uker på å beregne, øve og feile, og så prøve en gang til. Belønningen når du lykkes er nemlig stor.
Ikke bare har du klart et spillmål, du har klart en virkelig, ordentlig utfordring innen rakettforskning. Slikt flyter man på en stund.
Når det i tillegg er åpnet for modding er det nærmest gitt at det vil vokse opp et stort nettmiljø som diskuterer alt fra høynivå rom-fysikk til forretningsstrategiske modeller for romprogrammet.
Men denne anmelderen må innrømme at det rett og slett ble for omfattende. Man kommer innimellom borti kulturprodukter man ser ose av kvalitet, men som man likevel ikke klarer å like.
For undertegnede er «Kerbal Space Program» et slikt, oppgaven ble for stor. Som en Tolstoj-roman eller en Bergmann-film er spillet helt åpenbart et overmåte solid stykke arbeid—det er bare så innmari kjedelig. For noen. Denne anmelderen inkludert.
Jeg har prøvd å finne ut hvorfor, og har etter hvert landet på at det rett og slett blir for mye jobb. Det verste er at jeg faktisk har en ingeniørgrad liggende i skuffen, så dette burde egentlig passe som hånd i hanske—men det er kanskje akkurat det som er problemet.
Som en toppkokk som ikke orker annet enn Grandiosa hjemme ble «Kerbal Space Program» rett og slett for arbeidskrevende og for lite gøy.
Med andre ord, «Kerbal Space Program» er et knall spill, men ikke for meg.
