(PressFire.no): Den sprelske spillskaperen Josef Fares og hans Hazelight-studio har lagt seg i selen for å kapre samarbeidssjangeren, virker det som.
Gjennom krimdramaet i «A Way Out» for et par år siden fikk vi en smakebit på den todelte lesten utviklerne har lagt seg på, der man måtte samarbeide for å komme seg videre. Det var derimot litt mer film-aktig i tilnærmelsen, og spillbarheten sto kanskje litt i baksetet til historiefortellingen.
Men med «It Takes Two» skrus det hele opp til elleve og realismen er tonet ned – i det som må være en av de mest imponerende utviklerjobbene som har vært gjort innenfor spillmediet.
En ekstrem variasjon i gameplay, oppgaver og utrolig detaljrikdom i både områder, grafikk og lyd bakes inn i humor på mesterlig vis. Dette er rett og slett helt fantastiske greier!
Disney-magi
To spillere styrer Amy og Cody, foreldrene til lille Rose, som har det røft i samlivet. De to har bestemt seg for å skilles, men sliter med å fortelle det til Rose.
Fallgruven for foreldre er ofte at de tror ungene ikke følger med, og så også med Rose. Hun har for lengst skjønt hvor dette bærer, og i desperasjon har hun fått tak i en parterapi-bok for å forsøke å redde forholdet til foreldrene.
Etter nok en foreldrekrangel har hun fått nok, og ber inderlig om hjelp fra forfatteren Dr. Hakim, samtidig som hun gråter ned på to dukker av foreldrene hun har lagd.
I ren Disney-magi viser det seg at Dr. Hakim ikke bare er forfatteren – men den faktiske boken. Han blir levende, gjør at foreldrene blir til dukkene (samtidig som de faktiske kroppene deres blir sittende i creepy transe rundt om i huset), og setter opp en rekke utfordringer.
May og Cody er ikke akkurat med på leken til å begynne med, og er heller forferdet over konseptet (hele reaksjonen der de ser at de er blitt dukker er hysterisk), men litt etter litt begynner de å samarbeide.
Reisen går ikke bare ut på å samarbeide, men også å finne ut hvorfor de sluttet med hobbyer og kos med familien.
Tematikken er voksen (om enn litt vel klisjéfylt), og spillet i seg selv er – utseende og barnlig humor til tross – ikke akkurat et barnespill.
Her er det både bannskap og darkness i fleng. I enkelte seanser blir spillet så mørkt at vi som spilte sammen ikke kunne gjøre annet enn å le – den skrudde logikken til våre to «helter» skaper utrolige og merkelige situasjoner på løpende snor.
Sjangermiksing til tusen
Spillet følger May og Cody gjennom huset, hagen og tidligere minner fra den lille familien i heseblesende tempo.
Det hele går i en million kilometer i timen, og variasjonen i det du gjør er på en skala jeg ikke har sett i spill før. Her er du innom nesten alle sjangere som finnes, og mekanikkene i spillet endrer seg konstant.
I et øyeblikk er spillet et «vanlig» plattformspill ala «Mario» - ofte både siderullende og i full 3D, mens i det neste er det en tredjepersons skytespill hvor en spiller har eksplosiver og den andre skyter fyrstikker. Plutselig blir det mer «åpen verden» med utforsking og småspill.
Før det er et flyspill, så et slåssespill. Vi er innom «Diablo», «Guitar Hero» og «F-Zero».
Situasjonene blir bare mer og mer skrudde, der vi slåss mot rabiate vepser, arrete ekorn med digre kniver, er en kaktus, er en potet, flyr rundt på metallfugler inne i en klokke og svømmer blant sverdfisk.
Det må ha vært noe rart i vannet hos Hazelight da de utviklet spillet, men det er kanskje bare en bra ting. Resultatet er noe helt magisk.
Tråkker aldri feil
Og utviklerne greier seg godt! Ofte hoppes det mellom sjangere og spillmekanikker så raskt at det er utrolig at de har fått alle sammen til å føles så bra å spille som de gjør.
Flere ganger er det snakk om at en gjennomarbeidet mekanikk bare er i spillet i én gåte eller i få sekunder – før spillet dunder over til neste morsomme utfording.
Omgivelsene står også i stil og ser utrolig lekre ut, med ekstrem variasjon og detaljrikdom. Det pianoet du går på fungerer selvfølgelig helt slik du trodde, gitarer lager riktige lyder avhengig av strengene du går på. På et tidspunkt mikser du lydsporet selv via små miksebord, mens glass fylt med væske lager forskjellig lyd når du sklir over kanten.
Både animasjoner, lydspor og stemmeskuespill er fra øverste hylle, der praten flyter bra og er til tider genuint morsomme – og det er til tross for den store variasjonen verken bugs eller rot å spore.
Det eneste vi merket av teknisk rot var at timingen i enkelte hopp var litt ut av synk over nett, men her snakker vi småpirk.
To spill i ett
Utviklerne har vært særdeles dyktige på å dele oppgavene mellom de to spillerne, som får vidt forskjellige egenskaper. Om du spiller spillet (som er 10-12 timer langt) en gang til, men bytter om på hvem som styrer hvem, vil du få en helt annerledes opplevelse og helt andre oppgaver.
Det mest irriterende med spillet er egentlig Dr. Hakim, som dukker opp litt for ofte for å si det samme – noen ganger treffer humoren, mens andre ganger hadde jeg mest lyst til å få lov til å spille.
Men det er neppe langt til neste hysteriske situasjon eller gåte å knekke – og spillet treffer blink langt oftere enn ikke, og bommer egentlig aldri på målskiva noen gang.
Overraskende vriene gåter, lite håndholding og til tider vanskelige kamper blir det også. For ikke å snakke om at spillet går helt bananas med bosskampene sine, og at det ikke virker å være en slutt på hvor kreative folkene bak spillet har vært.
Som om det ikke var nok variasjon i selve hovedhistorien er det også strøtt titalls med minispill rundt om kring der spillerne spiller mot hverandre – her er alt fra skøyteløp til bilbane, volleyball og sangkonkurranse, retrospill og rodeo.
Disse er ikke like gøye alle sammen, kanskje, men igjen imponerer utviklerne med å naile det tekniske og feelingen ved å spille. Du kan spille et helt parti sjakk om du vil, du kan spille musikk på et fullt fungerende piano, en plass er det et helt racingspill der du står på skøyter.
Det er liksom litt greia her - spillet er stappfullt av innhold, og man kjeder seg aldri.
Dette er på mange måter det ultimate samarbeidsspillet (kanskje gjort enda bedre plantet i samme sofa), der du blir servert fantastiske og forskjellige opplevelser på samlebånd i timesvis i strekk.
Sånn sett kan det kanskje bli litt vanskelig å henge med for de som ikke er fryktelig godt bevandret i alskens spillsjangere, der spillet går litt ut i fra at man har spilt en del før.
Men med litt tålmodighet (og hjulpet av snille spillregler som ikke straffer deg fryktelig hardt om du «dør»), burde det gå helt fint.
Og om man zoomer ut litt er det vanskelig å finne noe som helst å sette fingrene på her.
Det er rett og slett en aldri så liten gullklump, dette.
Etter å ha kommet til rulleteksten føler jeg at jeg har spilt tjue spill på rappen. Det er imponerende saker – og jeg greier nesten ikke å se for meg at det finnes noen som ikke finner noe de liker her.
Hiv inn det faktum at bare én trenger å kjøpe spillet for å spille på nett med en venn og at spillet allerede er et «budsjettspill» som ikke er fullpris, og man må nesten bare klaske Fares og utviklerne i Hazelight på ryggen.
For et spill!
