(PressFire.no): Nintendo er selskapet som startet hele reisen inn i spillbransjen med å tilbakekalle konsollen sin fordi de var redde for å fremstå som kjipe ovenfor forbrukerne.
Dette er selskapet som tok enorme finansielle risikoer da Famicom skulle lages for å presse prisene så langt ned som mulig.
Rimelige konsollpriser og gode spill var suksessformelen, selv når ting gikk litt i mot.
Gjennom hele DS- og Wii-æraen var det ekspansjonen av spilling som var fokuset, et ønske om at spilling skulle nå ut til de som ikke spilte før.
Spesielt med Wii ble kvinner og eldre en større del av markedsføringen, men også på DS ble det et større fokus på inklusjon.
Det var både god business og god stil.
Da 3DS kom ut og gikk trått i starten, senket selskapet prisen og delte ut ekstra spill til de som hadde kjøpt ved lansering. Da Wii U kom ut og gikk trått kappet ledelsen lønningene sine for å vise at de ikke kom til å la det gå ut over de ansatte.
Men det er også selskapet som drev prisfiksing i Europa, som nærmest var en mafia i USA, og som forsøkte alle triks i boka på nittitallet for å skvise ut konkurrentene.
Dette er selskapet som de siste årene har drevet aktiv kamp mot forbrukere, som sender advokater på sine største fans og innfører restriksjoner på turneringer og strømming, og som må hales til retten for at de skal fikse designtabber i kontrollere eller ulovlige praksiser.
For et mareritt det må være å være en kreativ sjel hos Nintendo, som må se på ledelsen sitte og svirre snurrebarten og ta elendige avgjørelser igjen og igjen.
Med en ny ledergruppe som ser mer og mer til det internasjonale markedet har de sakte og sikkert glidd mot en lederstil mer og mer i stil med store amerikanske selskaper.
Switch 2 lanseres ikke med en visjonær toppsjef som drev familieselskapet videre.
Den lanseres heller ikke med en toppsjef som satt på natta og programmerte «Pokémon» og «Earthbound», og som ofret egen lønn over å sparke ansatte når ting gikk trått.
Nintendo i 2025 er totalt investordrevet, og de tenker profitt mer enn noensinne.
Familiebedriften er blitt en internasjonal gigant, en av de største aktørene i en enorm bransje. Late stage kapitalisme er på vei inn med lysets hastighet.
Switch 2 er i særklasse den dyreste konsollen og får de i særklasse dyreste spillene de har lansert, uten at Nintendo egentlig kan fortelle oss hvorfor – ut over at «sånn må det nesten være, vi lager bra spill».
Der de tidligere var forsiktige med å dra maskinene og spillene sine inn i priskriger med Sony og Microsoft, virker de ikke å ha særlig betenkninger om å dra til for å tjene ekstra i disse dager.
Til en viss grad, i hvert fall. Hvordan de fremstår hjemme er fortsatt viktig for dem, og derfor er prisen på Switch 2 barbert til knappe 3400 kroner i Japan.
Det er klart dårlige valutapriser, usikkerhet rundt tariffer, krig og alt sånt påvirker prisen, men det skal likevel sies at Nintendo velger høye priser her.
De taper ikke tre tusen spenn på å selge Switch 2 til 3400 kroner i Japan, for å si det sånn. Sånn fungerer ikke et selskap som gikk 39 milliarder i pluss i fjor.
Suksessen til Switch 1 har gjort at de ikke egentlig har noen konkurrenter som holder dem på tå hev, og Nintendo som priset Nintendo 64 til «impulskjøps-pris» for å forsøke å ta rotta på PlayStation 1 virker som et blaff fra en forsvunnen tid nå.
Jeg kjenner flere som enda ikke har kjøpt PlayStation 5, rett og slett fordi den har vært for dyr. Switch 2 koster mer.
Nintendo har i alle år skodd seg på at de har vært et suverent alternativ for barnefamilier og unge. Kanskje de til og med kjøpte to Switch-maskiner til kidsa.
I en tid med stor økonomisk usikkerhet, hurtig økende priser på alt og mindre kjøpskraft hos de fleste, er det nok mange familier som tenker de ikke kan kjøpe den i det hele tatt.
Konsollprisen er derimot bare én ting – verre er det med spillprisene.
Nintendo trenger ikke å sette en ny industrirekord i spillpriser. «Mario Kart World» må ikke koste 1000 kroner i Norge for at Nintendo skal kunne gå rundt.
«Mario Kart» koster 1000 kroner i Norge for at norske forbrukere heller skal velge online-alternativet på Nintendos egen nettbutikk eShop.
For der tjener de mer penger.
Det var jo et slags håp om at spillprisene ville synke da online distribusjon kom på konsoller, siden de sparte penger på at spillene var i butikk. Det skjedde aldri, og de fysiske butikkene var heller der vi fikk lavere priser.
I en ekkel vridning av dette velger nå Nintendo den «riktige» løsningen – spillene på Switch 2 vil koste mindre digitalt – men gjør det på den mest forbrukerfiendtlige måten de kan: De setter opp prisen i butikkene til hinsides nivåer.
Og så setter de selvfølgelig opp prisen digitalt også.
Nintendo har gått til krig mot Elkjøp og andre forhandlere, og forbrukerne taper på det.
At nettopp «Mario Kart» får den hinsides prisen er ikke tilfeldig. «Mario Kart 8» har solgt over 75 millioner eksemplarer, og er det perfekte tådyppet for å se om folk orker de nye prisene.
Til 600 kroner stykket har «Mario Kart 8» halt inn smått absurde 45 milliarder kroner i omsetning, og det før DLC-pakkene er regnet inn.
Det er åpenbart ikke nok at «Mario Kart World» tjener et lite lands brutto nasjonalprodukt – noen har sittet hos Nintendo med Excel-arket, gjort kalkylen og funnet ut at de kan klemme steinen enda hardere.
Er det ikke morsomt at de eneste som snakker om at spill har kostet for lite er lederne i multimilliard-selskaper?
Reaksjonene har vært enorme etter sendingen på onsdag.
Fra trampeklapp og roser i øynene etter Direct-sendingen, som helt oppriktig var en fantastisk framvisning av Switch 2, handler alt om at Nintendo er noen griske jævler.
Hele avsløringen av Switch 2 er nå «det virker som en fantastisk maskin, men…».
Nintendos egne live-sendinger ble fylt opp av rop om at de må senke prisen. Sosiale medier er stappfulle av memes om hvor håpløse selskapet er.
Nintendo har mista grepet om kommunikasjonen rundt konsollen fullstendig. Det har ledet ikke bare til forvirring og sinne, men også desinformasjon om hva prisene faktisk er.
Og det har gjort at hver minste lille negative del fremstår som enda større enn de er.
Den gjengse spiller har ikke snøring på hva «hall effect»-stikker er, og driter i at nedlastingskoder er byttet ut med fysiske spillnøkler, men nå ser de bare enda en overskrift som er negativt vinklet.
Nintendo kan bare takke seg selv der.
Til slutt så må jeg si at det skaper en ekkel følelse i magen når jeg tenker på resten av bransjen, for når Nintendo nå tar det første steget framover med disse prisene, er det mange andre store selskaper som løfter på øyenbrynene.
Sony ser på de enorme budsjettene de bruker for sine premiumspill, langt mer enn Nintendo gjør, og tenker «hvorfor tar ikke vi mer betalt?». Det samme gjør Take-Two med «GTA 6», og sikkert utallige andre selskaper.
Vi vitset om at «GTA 6» kunne bli det første spillet som kostet tusen kroner. Det ble «Mario Kart», gitt.
Blir «GTA 6» dermed det første spillet som koster 1500 kroner?
At spillbransjen er gjennomkynisk har vi visst lenge, og nå får vi virkelig kjenne at de ikke bare skal tjene mye penger på spill – de skal tjene alle pengene.
