(PressFire.no): Hva er det de holder på med der nede i Nord-Korea? En tønneforma brylkrementusiast i buksedrakt hyller seg selv for å ha balletak på alle som har vært så uheldige å bli født der, mens han hytter med atomvåpen-neven lik en femåring som enda ikke har lært å håndtere egne primærfølelser.
Men se det på den lyse siden, for akkurat dét gjør premisset i «Homefront: Revolution» desto mer tilfredsstillende: Året er 2027, scenen settes fire år etter at Nord-Korea har fullbyrdet invasjonen av De forente stater. Philadelphias sønderbombede gater er fylt med nordkoreanske soldater, stridsvogner og hissige droner, som ikke skyr noen midler når det gjelder å holde befolkningen under kontroll.
Der forgjengeren føyet seg inn i den datidige rekken av lineære førstepersonsskytere, har «Revolution» snudd på flisa. Og det jeg har spilt er stort sett ganske imponerende.
Diktatur i åpen verden
Med «Revolution» har utvikler Deep Silver valgt å gi spilleren langt friere tøyler enn i forgjengeren. Det er riktignok ikke snakk om en altomfattende sandkasse i samme ånd som «Grand Theft Auto», men et taktisk skytespill inndelt i mellomstore soner.
Noen av sonene er tungt patruljert og overvåket med sivile tilstede, mens andre er åpne slagmarker som er tydelig herjet av foregående kamper. For de av dere som er gjennomsnittlig kjent med skytespill kan det trekkes klare paralleller til de nyeste iterasjonene av «Far Cry» og «Crysis», uten at det føles for likt noen av dem.
Som den stemmeløse Brady blir du tatt inn i varmen av opprørsledelsen, som for øyeblikket er på jakt etter sin kidnappede frontmann Benjamin Walker. Og det går ikke mange minuttene før Brady får et våpen mellom henda og lærer hvordan man forvandler en pistol til en maskinpistol – en mekanikk som står sentralt i resten av spillet, og gir deg muligheten til å tilpasse våpen midt i kampens hete, om du så ønsker.
Stilsikkert, men uinteressant
Jeg skulle ønske at «Homefront: Revolution» orket å stikke tåa dypere ned i den geopolitiske materien. Alt av kontekstualisering er et kort filmklipp som forklarer at USA har kjøpt masse teknologi fra Nord-Korea (hvorfor?) - smarttelefoner, nettbrett, et cetera - men at Nord-Korea i all hemmelighet har installert bakdører i den samme teknologien.
Og gjennom sikkerhetshullene sniker nordkoreanerne seg som kjent inn i sentrale deler av amerikansk infrastruktur, for så å snu det hele på hodet. Hvordan i all verden dette foregikk og hvordan invasjonen har påvirket menigmann og resten av verden, sies det lite om. Og resten underkommuniseres i form av en og annen post-it-lapp på veggen i spillets omgivelser.
Det beste eksempelet er nok likevel at jeg etter fire fem timer ble overrasket da en av de fiendtlige soldatene hylte noe på koreansk; jeg hadde rett og slett glemt hvem jeg slåss mot, og hvorfor. Jeg kunne like gjerne ha byttet side og spilt som nordkoreanerne uten å merke forskjell, eller skutt på romvesener av den grunn («Crysis»).
Styggvakker opprørsfantasi
Men selv om «Homefront: Revolution» sliter med å plassere seg i en kontekst som føles relevant eller i det minste gir noen innsikt i et hypotetisk scenario, er det ikke til å komme utenom at spill ofte står og faller på mekanikkene som ligger under panseret.
Akkurat som «Rambo»-filmene har lite å melde om konfliktene han skaper eller tar del i, møter de likevel kriteriene for minste felles multiplum: Underholdning. Og hvis underholdningen er skrudd sammen med de rette hendene, kan den likevel være verdt å bruke tiden på.
I «Homefront: Revolution» ligger det velsmurte maskineriet under en styggvakker overflate – dette er et svært pent spill med høyt detaljnivå i både figurer og omgivelser, hvor det åpenbart har gått mye tid med til å framstille et krigsherjet Philadelphia.
Det er nervepirrende å snike seg gjennom murpuss og ruiner på nattestid mens fienden patruljerer både over og under, og kravet om å bruke de nedslitte bygningene som midlertidige skjulesteder setter en ekstra spiss på opplevelsen.
Det er når man spiller med geriljamantraet «get in, get on, get out» i bakhodet at «Revolution» virkelig kommer til sin rett.
Det var da jeg tok i bruk mitt personlige arsenal av fjernstyrte bomber, kinaputter og armbrøst for å overrumple fiendtlige konvoier, for så å klatre opp gjennom vinduet på en falleferdig leilighet og beine ut på andre siden, at jeg fikk følelsen av å spille som David mot Goliat.
«Homefront: Revolution» er med andre ord en uinteressant, men svært vellaget opprørsfantasi.
