Det er ikke alt for ofte vi blir bombardert med flyspill nå til dags. Derfor er det som et friskt pust at jeg kan komme meg litt vekk fra bakkedramaet og opp i luften.
«HAWX», High Altitude Warfare eXperimental Squad gjør uten tvil susen.
Du starter spillet som David Crenshaw, en pilot i det amerikanske flyvåpenet. Etter noen innledende oppdrag, der du blant annet hjelper Ghost Recon-gutta, begynner du jobben i Artemis av økonomiske årsaker.
Artemis er et privateid, militært firma som har alt fra soldater til fly, tanks og skip i stallen. Her lærer man seg å manøvrere flyet med flight assistance skrudd av ved å gjøre farlige luftmanøvre for å få den lille ekstra fordelen i kamp.
Spillet er lagt opp slik at de helt uerfarne spillerne kan kaste seg ut i det og fly som en vaskeekte pilot takket være det ekstremt brukervennlige systemet ERS (Enhanced Reality System). Dette systemet guider deg i form av en rekke portaler som viser hvor du skal holde flyet, og alt ved bare å trykke på én knapp.
Du kan lett utmanøvrere missiler, plassere deg godt i forhold til bakkeangrep og hjelpe med å komme rett bak motstanderens fly, klar til å fyre av en salve i stumpen hans.
Ved å ha flight assistance skrudd av, ser man flyet fra et litt sidestilt tredjepersonsperspektiv. Man kan snu 180 grader i lufta og gjøre mange andre ville stunts.
Dette gir spillet en dynamisk og morsom touch. Det er riktig nok litt vanskelig de første gangene, men etter noen prøverunder får man fort kontrollen inn i blodet.
I likhet med «Ace Combat» har du også i «HAWX» muligheten til å deligere ordre til to makkere.
Ordrene består av angrep mot utvalgte fiender og det å fly i forsvarformasjon. Ulikt i «Ace Combat» legger «HAWX» mer vekt på god, gammeldags dog fighting istedenfor bare å trykke på knappen for å se røyken av missilene dine forsvinne i horisonten der de treffer en liten pixel.
Slikt blir mye mer personlig når man kommer tett inn på fiendtlige skvadroner.
Spillet har til tider noen gode, episke slag i en 19 baner stor kampanje, men det flyter veldig fort over til eskorte- og forsvarsoppdrag.
Da er det godt å kunne spille de kjedelige oppdragene sammen med en venn i co-op-modus. Man kan spille hele kampanjen med opp til fire spillere samtidig.
Intelligensen på fiendene varierer litt, alt ettersom hvor dyktige pilotene er – fra de usle ferskingene til de hardbarka veteranene, og dette merkes godt da de virkelig tøffe motstanderne lett utmanøvrerer deg.
Makkerne dine derimot har en lei tendens til å bli hengende rundt viktige mål og ikke gjøre mye nytte for seg før man eventuelt gir dem en direkte ordre om å angripe.
Det blir slitsomt når man sender dem av gårde for å ta ut en hel bombeflyskvadron, og de bare tar den ene fienden du hadde valgt ut.
Spillet er en typisk Tom Clancy-tittel Selv om historien er levert tro mot Tom Clancy-stilen, blir det veldig forutsigbart. Og siden man ikke får et personlig forhold til hovedpersonene, får man heller ikke følelsen av fare eller spenning der de sitter i hvert sitt fly og slenger ut kommentarer og krangler med sine overordnede.
Musikken følger spillets lille berg-og-dalbane av dramatiske hendelser, og det gjør den godt.
Spillet ser fantastisk ut ved første øyenkast. Flyene ser virkelig bra ut, lyseffektene og eksplosjonene er også veldig forseggjorte, men flyr du nærmere nok ser du at bakketeksturene er flate som om man har zoomet inn på Google Earth.
Dette er ikke noe man legger merke til ofte, men de gangene man flyr lavt for å unngå å bli skutt ned av missilbatterier, ødelegger det litt av virkelighetsfølelsen.
På én av banene der man flyr om natten, ser du frontlys fra biler rundt om i hele byen, som "sitter fast" i bakken. Dette er bilder tatt fra et satellitt og ikke er pusset på.
Alt i alt er dette spillet et bra tilskudd til flyspillsjangeren. Det er gøy, men «HAWX» er også litt for kort og føles til tider litt uferdig ut.
