Herregud! Hvor skal jeg begynne? Å kalle «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1» for en spillmatisk katastrofe, ville vært som å påstå at det er sprekker i Berlinmuren.
For den første delen av de to spillene som skal ta avskjed med Harry Potter, er rett og slett provoserende elendig!
Med fokus på skyting og dekningssystem, kan man i hovedsak si at spillet har «lånt» freidig fra spill som «Gears of War».
Men utviklerne viser en enorm mangel på kompetanse for at dette skal fungere i praksis.
Hvilke deler av miljøet det er mulig å bruke som dekning, er inkonsekvent gjennom spillet. Og selv i dekning er det heller ikke alltid at det fungerer. Harry Potter kan være i en form for dekning, mens hele overkroppen fremdeles er over dekningen, og han mottar allikevel juling.
I tillegg er kameraet så forvirret at det burde følge med sjøsyketabletter.
Det er ofte en kamp om å finne rett vinkel. Resultatet kan være at du står og skyter Stupify rett inn i en vegg, selv om du har relativt klar sikt mot målet. Eneste alternativ er ofte bare å flytte deg.
Dekningssystemet er faktisk så ubrukelig, at når behovet for å bruke det meldte seg foretrakk jeg å bare stå bak utvalgte objekter i landskapet. Med mindre jeg befant meg i områder hvor det helt klart var en åpenbar fordel til stede – som i trange korridorer og lignende.
Resten av tiden kan det være like effektivt å bare løpe vilt rundt, mens du låser siktet på Death Eaters med venstre sikteknapp (venstre trigger på Xbox 360).
Omgivelsene er også så dårlig og uinspirert laget, at den spillmekaniske forståelsen virker å ha kommet som resultat av intens «brainstorming» blant deltakere i Paradise Hotel.
Ikke bare er de drepende kjedelige, men de mangler også logikk.
Når jeg har kjedet meg gjennom en lengre seksjon én gang, er det mildt sagt frustrerende når jeg må gjøre det samme, ikke bare én gang til, men to ganger - bare med litt andre oppdrag.
Tre ganger gjennom samme området, må være resirkulering som sikkert imponerer både Tomra og Fretex.
Med bare løse tråder
At designerne ikke har hatt tillit til egne evner blir også tydelig ettersom Potter er utstyrt med en trylleformel kalt four points – en slags Potter'sk GPS, om du vil.
Eller uttrykk for spillutviklernes manglende evne til å lage omgivelser hvor det er mulig å forstå hvor du skal ta veien.
Uten four points hadde det sannsynligvis aldri vært mulig å komme seg gjennom spillet, da det ofte er svært vanskelig å forstå hvor du befinner deg. Løsningen i stedet for å risikere noe slikt blir altså å mate oss med teskje.
Problemet med å finne veien blir også ekstra tydelig når utviklerne vil ha deg til å snike rundt i den usynlige kappen. Da skifter kameraet til førsteperson, noe som gjør det latterlig vanskelig å navigere omgivelsene uten å bli oppdaget. For når du blir oppdaget må du pent starte på ny.
I noen tilfeller driver også trollmenn å teleporterer i hytt og pine, noe som kan bety at de plutselig befinner seg bak deg - og at du blir oppdaget. Når du da i tillegg hele tiden må bruke four points for i det hele tatt vite noenlunde retningen du burde ta, og det i frykt for å måtte gå lengre enn nødvendig, er det trygt å si at frustrasjonen melder seg!
Flere ganger måtte jeg bare drite i usynlighetskappen og heller bare løpe som faen til neste checkpoint for å i det hele tatt komme videre. Noe som overraskende nok fikk meg videre, men sannsynligvis ikke som spillet var planlagt å fungere.
Den siste boka i Harry Potter-serien har blitt, i likhet med filmene, delt opp i to for spillet. Men i spillet finnes det ikke håp for å forstå sammenhengen, og hadde det ikke vært for at jeg hadde lest boka ville jeg anbefalt Rowling å oppsøke psykiater umiddelbart.
Du flyttes til nye områder i hytt og pine, uten i det hele tatt å klare å formidle sammenhengen. I tillegg har de tatt seg noen friheter med noen oppdrag mellom de obligatoriske historiedelene, som ikke nødvendigvis gjør det lettere å følge tråden.
«Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1» er et flykræsj av et spill. Spillmekanisk sett er det som å spise biff med plastbestikk – når du skjønner at verktøyet ikke fungerer spiser du like gjerne med fingrene for at milten din ikke skal eksplodere i ren irritasjon.
Det er provoserende at et så respektert univers skal bli behandlet på denne måten.
Spillene basert på Harry Potter-serien har kanskje ikke vært av ypperste klasse før heller, men dette spillet skraper virkelig bunnen av toalettskåla. De som får dette spillet til jul bør ta et oppgjør med avsenderen!
Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal være glad for at jeg er ferdig med å anmelde spillet, eller om jeg burde sjukemelde meg i god tid før del to av dette makkverket ramler ned i postkassen.
PS: Spillet støtter Kinect til noen «morsomme» minispill på Xbox 360-versjonen. Dette har vi ikke hatt tålmodighet til å pine oss gjennom etter å ha spilt hoveddelen av spillet.
PPS: «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1» er sluppet til PC, DS, Xbox 360, PlayStation 3 og Nintendo Wii. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.
