I rekken av nedlastbare spill eksklusivt til PSN har få skilt seg ut innen racingsjangeren, med unntak av «Wipeout HD». Heller ikke «GTI Club+» klarer å frembringe de rosenrøde superlativene. Det kan knapt nok forsvare et kjøp på rundt 100-lappen om du vil ta en svipptur ned nostalgiens kronglete og riktig så franske kystvei.
«GTI Club» var et racingspill lagd for arkademaskiner i 1996.
Konami hyret inn Sumo Digital til å lage en oppgradert versjon til PlayStation 3, med penere grafikk (720p/60 fps), bedre lyd (dolby 5:1) og mulighet til åtte spillere online. Spillet må også ses i lys av dette.
Dette er et lite spill – i ordets rette forstand – som på mange måter føles som en arkadetittel også når du freser rundt på PS3-konsollen. Det er bare én by du får servert og et lite knippe biler.
Banen er lagt til et miljø som skal forestille den franske rivieraen og åpner seg opp desto høyere vanskelighetsgrad du velger. Du får til og med trafikanter og en operativ jernbane å tenke på i tillegg til motstandere på det høyeste vanskelighetsnivået, og mange alternative ruter å holde styr på.
Kjører du råere enn Martin Schanke åpner du opp flere skins til bilene, og kan dermed oppleve hvordan det er å kjøre en Mini-politibil for eksempel.
TROFÉJAKT
Konseptet er også videreført fra arkadehallene i form av at du må fylle på klokka før tiden ebber ut gjennom å forsere checkpoints, men det overordna målet er likevel plasseringer i enspillerdelen.
Først i mål går visst aldri av moten. Men også troféjakt og bestetider online er et stort poeng i spillet om du skal tyne det for merverdi.
Spillet inneholder tre vanskelighetsgrader pluss en «free run»-modus som knapt har noen annen hensikt enn å gi deg mulighet til å bli bedre kjent med løypa. Samt å knekke noen troféer. «GTA Club+» er forresten ganske gavmild med troféer, så ønsker du å forbedre samlingen og scoren din finner du mange spiseslige oppgaver her.
Ordet nostalgi er allerede brukt minst én gang i denne anmeldelsen og passer bra å dra frem igjen om vi går litt dypere inn i spillet. Undertegnede har ikke prøvd arkadespillet anno 1996, men får fort følelsen av hvordan det måtte ha fortonet seg. De som har et lidenskapelig forhold til originalen gir denne versjonen gode skussmål, forresten.
Kjøreopplevelsen bærer preg av å lene seg tungt mot opphavet, for realisme er gitt på båten til fordel for usynlige vegger enten du befinner deg i et luftig svev eller på full fart mot et tre, stor tilgivelse i hver sving du ikke måtte forsere på optimalt vis – og mangelen på fysikk og realisme som vi ser hos mange av dagens fullpriskonkurrenter innen bilspillsjangeren. I starten vil du nok også føle at både kontrollen og kamera gir deg litt ekstra hodebry, men du klarer å leve med det etter litt trening.
BOMBER OG EYE TOY
Online fungerer spillet bra. Det var riktig nok ikke mange mennesker som befant seg i multiplayermodus da vi testet spillet et par uker etter release på PlayStation Network så det tar tid å finne et løp, men er du tålmodig kan du bryne deg mot opp til sju andre online uten at denne delen av spillet føles som et glansnummer av den grunn.
Online kan du også bryne deg i en modus der du også har en bombe som du slettes ikke vil sitte igjen med i fanget når løpet er ferdig, og kan bruke PlayStation Eye-kameraet om du vil for å forevige deg selv i sofaen når du blir forbikjørt (!).
Hvem har vel ikke drømt om akkurat det…
Mangelen på dybde, til tross for at det er en overhengende fare for at det kommer nedlastbart innhold i form av nye baner og biler på et tidspunkt, trekker ned inntrykket. Spillet er nemlig lite og skinner best i enspillmodus når du sanker trofeer eller har onlinetider for øyet. Når du har gjort deg unna med den biten, føles dette sørgelig tomt.
Elsker du «Italian Job»-aktige Mini-biler og liker tanken på å skuldre deg gjennom en Monte Carlo-aktig løype med bratte kurver og hissige mygg av noen konkurrenter, får du noen timers moro med «GTA Club+». Men stort mer enn det byr ikke denne tittelen på. Til det er dette for lite omfattende
og grunt.
