(PressFire.no): Det er lett å kjenne på alderen når man spiller et spill som «GRID Legends». Det kan spore sine røtter til «TOCA Touring Car Championship» fra 1997, et spill jeg rattet rundt i da det var nytt.
Siden den gang har det skiftet fokus, og det har endt opp som Codemasters asfalt-alibi.
Serien fikk en slags omstart i 2019, og selv om det bød på flott grafikk og en ganske solid kjøremodell, førte en uinspirert karrieredel til at det ble tamt litt for fort.
Tv-drama
Det har utvikler prøvd å bøte på her, på flere vis.
For det første har de implementert en historiedel, kalt «Driven to Glory». Her styrer du en ung og fremadstormende sjåfør, og målet er å vinne «GRID World Series», en motorsportserie som er like variert som den er urealistisk.
Her skifter man nemlig bilklasse mellom hvert løp, så mens man kjører en gammel Renault Laguna den ene dagen, sitter du i et fjærlett banemonster den neste.
Ikke bare hadde det krevd sjåfører av en annen verden, men også et astronomisk budsjett. Det blir rett og slett litt vanskelig å tro på.
Det høres kanskje litt surpomp ut, og jeg forstår greia. Utvikler har masse å vise frem, og historiemodusen fungerer som en introduksjon til spillet. Jeg skal ikke spoile mye av historien her, men om du har kjennskap til tidligere spill i serien, dukker det opp noen kjente navn. Deriblant en som fungerer som din hovedrival.
Og ja: Han er verdens største rasshøl.
Det blir ingen Oscar-statuett. Det kan jeg si, men det er merkelig hvordan et narrativ kan engasjere i et bilspill. Det har tatt meg gjennom mang et forglemmelig «Need for Speed»-spill oppgjennom årene.
Samspillet mellom historien og selve løpene kunne imidlertid blitt gjort bedre. Ingenting endrer seg om du står øverst på pallen, selv når det ifølge historien butter imot som verst. Her gjorde Codemasters en bedre jobb med fjorårets «F1 2021», der man kjørte diverse scenarioer som passet inn i fortellingen.
Det sagt, så passer det bedre med historie i «GRID Legends», da det er et mye mer tilgivelig spill. I «F1 2021» med litt høy vanskelighetsgrad, kunne det føles nesten marerittaktig å bli kasta rett ut på en bane du ikke hadde kjørt x antall treningsrunder på.
Hva skjer nå?
Når tv-kameraene er skrudd av, er det dags å kjøre for sitt eget team.
Det er dette som er spillets hovedfokus, og her må du gjennom en rekke forskjellige disipliner for å kunne kalle deg verdens beste. Her er alt fra vanlige touring-biler til lastebiler, truck-er og lave sportsvogner av eldre og nyere dato.
Karrieredelen er også såpass åpen, slik at man til en viss grad kan velge hvilke løp man vil bryne seg på. Fint opplegg om man støter borti noe man ikke har sans for.
Likevel mangler mye av følelsen av å være med i en turnering. Vi lærte jo spillets historiedel at det kjøres over en sesong med forskjellige biler hver gang. Med en slik oppdeling forsvinner jo dette.
Da hjelper det egentlig lite at man har en egen team-kompis og mekaniker, som man kan investere i slik at de blir bedre.
En kul ting er at du kan lage dine egne løp med forskjellige bilklasser, antall runder, vær og føreforhold. Det minner mistenkelig om systemet fra «Project CARS 2», og jeg ser ikke bort fra at noen fra Slightly Mad Studios har vært innom kontoret til Codemasters en tur (de er begge eid av EA nå).
Du kan også kjøre over nett, og her kan alle delta i løp, uansett hvilken plattform man spiller på. En fin ting, det.
Alle skal få
«GRID»-serien har aldri handlet om realisme, og det samme gjelder her. Jeg skal ikke påstå det for sikkert, men det kan virke som om utviklerne har slått fysikken enda et knepp mot arcade siden 2019-versjonen, men dette kan jeg ikke verifisere.
Kanskje føles det bare slik, siden tiden har gått og man hadde forventet noe annet?
For all del. «GRID Legends» er ingen dårlig kjøreopplevelse, og de aller kuleste løpene finner du i de litt lavere klassene. Det er noe med å kjøre touring-biler på litt trange baner mens man dytter på støtfangere og prøver å kjempe seg forbi. Det virker også som at det er disse bilene fysikken er bygd for.
Når det går i 300 kilometer i timen, kjennes det litt som om fysikken ikke klarer å henge med, og går litt i dvale. Litt uinspirert, rett og slett. Det er mulig at det bare er jeg som drømmer tilbake til gamle dager og seriens DNA, men følelsen slipper aldri helt.
Det er i hvert fall helt tydelig at spillet er ment for massene, og de aller fleste vil kunne føle seg som en racing-helt, enten de har kjørt bilspill før, eller ei.
Jeg er glad i bilspill, men ikke spesielt god. Likevel måtte jeg helt opp på heftigste vanskelighetsgrad for å få en skikkelig utfordring. Dette er absolutt ikke ment som snikskryt, men noe å tenke på for dem som vurderer å investere.
Samtidig er spillet veldig opptatt av at løpene skal være så dramatiske som mulig, noe som betyr at motstanderne dine også kan gjøre feil og havne i spektakulære krasj. I starten ser det heftig ut, men etter en stund hender det såpass ofte at man lurer på om det er en kodelinje som har skjært seg.
Partikkel-kos
Å skulle bedømme grafikken i bilspill, kan noen ganger være en litt kinkig affære. Det er jo et faktum at de aller fleste ser rimelig heftige ut i dag. «GRID Legends» er intet unntak, og viser seg frem med flotte bilmodeller, dramatisk vær og kule partikkeleffekter. Litt mye pop-in av og til, og skademodellen burde vært bedre, men helt klart godkjent.
Motorlyden får også bestått, og man kjenner igjen femmer-lyden i Volvo 850 eller sekseren i Nissan Skyline.
GRID i 2019-drakt var et ganske kompetent kjørespill, med lite staffasje. Akkurat det har vi fått to og et halvt år senere.
Denne gangen føles det etter min mening litt mer plastikk ute på banen, i hvert fall i de heftigste klassene. Kanskje burde man hatt strammere fokus på bilparken, og nøyd seg med touring og GT-biler? Jeg mistenker at dette hadde gjort seg, men da hadde man jo sikkert mistet noen kunder.
