Et usunt antall timer. Det er hvor lenge jeg har spilt «GoldenEye 007» på Nintendo 64. Jeg tror faktisk ikke det finnes en tittel jeg har spilt mer, noensinne.
Tilbake på slutten av 90-tallet fikk 21-tommers-tv’en virkelig kjørt seg med uendelige runder fire-player Bond-action.
Jeg har i årevis prøvd å finne Oddjob på en av singleplayer-banene, etter at en runde på internett avslørte noen juicy opplysninger om at det gikk an – dersom du gjorde noen absurde gjøremål først! Jeg har fortsatt en diger perm med juksekoder, glitches, speed-run-tips, hint og alt mulig annet snacks liggende en plass.
For å si det i klartekst: Jeg er en blodfan av alt som har med James Bond å gjøre, og især «GoldenEye 64».
Så la oss komme til poenget, som er at «GoldenEye» på Wii er en verdig remake. Ganske enkelt. Spillet kaprer nostalgien som fortsatt sitter sterkt i kroppen, oppdaterer nok til at det føles splitter nytt, legger til en del flotte nyheter og kliner til med en ypperlig presentasjon.
En hardtslående James Bond
Utvikleren Eurocom har byttet ut Pierce Brosnan med Daniel Craig i hovedrollen, og som i filmene er det også blitt mer brutalt med Craig i førersetet. Her er det mengder av våpen som du kan velge å bruke mens du løper inn i hauger av fiender, og det er skremmende tilfredsstillende å poppe hodeskudd med både Wiimoten- og Classic-kontrolleren.
Førstnevnte er noe ikke alle helt har fått dreisen på, men heldigvis tar utviklerne noen hint fra «The Conduit» – et spill som er dørgende kjedelig, men har veldig gode kontroller. Her kan altså alt av presisjon og hastigheter tweakes til du er helt fornøyd.
Men dette betyr ikke at fokuset på å snike er forsvunnet. På så godt som samtlige baner kan du velge å ta «bakveien», der du heller lusker rundt og tar knerten på fiendene én etter én helt lydløst.
Blir du sett, slår musikken om og du blir raskt omringet av sterkere fiender, men selv om dette skjer vil du igjen gå tilbake til stealth-modus når du har tatt disse av dage.
Kanskje ikke den mest realistiske måten å la spilleren få fortsette på, men det fungerer utmerket!
Historien har blitt skrevet om av folkene bak «GoldenEye»-filmen til å være hakket mer dagsaktuell, og Activision har for en gangs skyld faktisk gitt utviklerne såpass med penger at det absolutt ikke skranter på fremvisningen.
Grafikken er lett blant det beste på Wii, lyden er knall, stemmeskuespillerne ypperlige og selv den filmatiske introen er tvers igjennom Bond - selv om det ikoniske hoppet fra demningen nå er rimelig forandret!
Et par baner som vi ikke kjenner fra originalspillet, men som følger filmen mer direkte, er også lagt til. Disse, sammen med de oppjazza banene som til stadighet får meg til å si «Aaah, dette husker jeg!», for så å kaste noe nytt på meg er med på å høyne opplevelsen utover å bare være en vanlig remake.
- Mer fornøyelig enn «Call of Duty: Black Ops»
Singleplayeren overgår det meste vi har sett på Wii, og andre konsoller, på lang tid. Jeg vil gå så langt som å si at det er en langt mer fornøyelig enkeltspillerdel i «GoldenEye» enn i for eksempel «Call of Duty: Black Ops».
Jeg tar meg selv i å sitte å glise som en tosk der spillet kiler på de rette punktene gang etter gang.
Og med det arbeidet som er lagt ned i enkeltspillerdelen så skulle en kanskje tro at multiplayeren er satt i baksetet? Men neida, å spille med tre andre kamerater på samme skjerm er like skøy som det alltid har vært. Her kan du kline til med klassikere som The Man With the Golden Gun, der du kjemper om å få tak i one-shot-kill-våpenet i gull – eller kanskje en runde med Slappers Only?
Denne gangen kan Oddjob kaste hatten sin også. Det finnes neppe noe mer ydmykende enn å bli tatt av dage av en jævla hatt, det kan jeg love deg.
Online blir ting straks litt mer «u-Bondsk» (forøvrig et ord jeg herved tar patent på). Her er det tatt flere lærdommer fra Call of Duty, og du følger en erfaringspoenglinje veldig lik den Modern Warfare-spillene fører. Det vil si at du tjener opp poeng ved å ta folk av dage og gjøre utfordringer, for så å låse opp våpen etter hvert som du går opp i nivåene.
Det er rett og slett fordømt artig! Det gjør opp for følelsen av å spille en nedvannet Call of Duty-klone ved å tilføye nok James Bond-elementer til at det er en solid onlinedel vi har med å gjøre, en online-del som sikkert kan spilles i like usaklig mange timer som i originalspillet for 13 år siden.
Dette høres jo rosenrødt og veldig flott ut. Og med noen skikkelig nostalgibriller på er det ikke mye jeg har å utsette på.
Men om jeg skal være i det kritiske hjørnet, er det jo NOEN småting å sette fingeren på i spillet. Selv om Eurocom har lagt ned mye arbeid i å gjøre dette til et av de peneste spillene på Wii, så er ikke Nintendos boks av den kraftigste sorten. Enkelte ganger, og spesielt sent i spillet, hakker det til tider veldig. Det skuffer samtidig litt at musikken ikke engang hinter til den fantastiske soundtracket fra originalen, men akkurat det var kanskje ikke så uventet.
Online er det heller ikke støtte for voice-chat, og det tar unødvendig lang tid å gå opp i nivå for å låse opp favorittvåpen som proximity mines - og hvorfor finnes det så mange flere moduser online enn offline?
Men alt i alt er dette, som allerede nevnt, en verdig nytenkning av Nintendo 64-klassikeren. Om det bare er ett skytespill på Wii du skal snuse på i år, er det bare nødt til å bli dette. Solid sniking og action fra start til slutt alene, og grufullt artig med venner, er lik et spill du ikke kan gå glipp av. En sterk femmer!
Og har du ikke Wii, men i likhet med meg var en blodfan av «GoldenEye» på 64? Da får du for pokker meg se til å få ræva i gir og kjøpe deg en snarest, for nå er det sannelig ingen unnskyldninger igjen!
PS: «GoldenEye 007» er lansert til Nintendo Wii og DS. Vi har anmeldt Wii-utgaven.
