(PressFire.no): I denne tilnærmet uendelige strømmen av gledelige spillminner har alltid «Gears of War»-serien hatt en spesiell plass i hjertet mitt.
Kombinasjonen «Gears ...» og ostekake ble nemlig tidlig en naturlig hjørnesten i et forhold som skulle bli til et ekteskap, mens jeg og min bedre halvdel freste oss gjennom den originale trilogien utallige ganger.
Rihanna fant kjærlighet på en håpløs plass? Prøv slagmarkene i «Gears of War».
Hjerte i biceps-form
Satt opp mot dette hypermaskuline universet kan dette selvfølgelig synes noe merkelig, men så har da også seriens «bro»-ete rykte; rah-rah, Doritos, hasj og Mountain Dew, vært en smule overdrevet.
Til tross for at dette primært dreier seg om macho-action med figurer som framstår som prosessert kjøtt trøsket inn i overdimensjonerte pepperkakeformer, gigantiske ormer som senker byer og motorsagbajonetter. har det nemlig alltid vært noe mer med «Gears of War»-serien.
Et hjerte av gull bak en halvmeter brystmuskulatur, om du vil.
Følsomme blomsterbarn i blodbad
Så at «Gears of War 4» kjører familie som sentral tematikk er egentlig ikke så himla oppsiktsvekkende.
Satt 25 år etter «Gears of War 3» blir vi re-introdusert for en mer håpefull verden enn tidligere, og et nytt knippe protagonister som observerer sommerfugler og står i opposisjon mot det småfascistiske COG-regimet som foregående generasjon blødde for.
Det tar selvfølgelig heller ikke lang tid før denne gjengen også blir slengt inn i væpna konflikt. Det er jo tross alt det denne serien gjør best.
Katharsis i bøtter og spann
Og det er her jeg føler meg hjemme – bak vegger i midjehøyde mens kulene flyr.
Alt føles intenst velkjent og dypt tilfredsstillende. Den klassiske våpenrekka er på plass, aktiv lading sitter fortsatt i fingrene og jeg beveger meg naturlig mellom dekning.
«Gears of War» har alltid føltes godt å spille, og fireren er selvfølgelig ikke noe unntak.
Etter en drøy time med anemisk robot-skyting møter vi et mer velkjent fiendegalleri – groteske monstre som eksploderer som pinjataer fylt med kjøtt og blod framfor haglemunningen.
Dette støttes opp av det bombastiske lydbildet hvor en jevn dur av maskingeværild, konstant kontrollervibrasjon og kauking, jevnlig punkteres av den kontante lyden av kule som møter kranium – som ei slegge mot en vannmelon.
Når det gjelder blytung og tight action er det lite som kan måle seg med «Gears of War»
På høyere vanskelighetsgrad flyter kampene organisk og intenst. Jeg starter ofte aggressivt for å bli presset panisk tilbake i et hjørne, re-posisjonerer meg med en hårsbredd helse og drar ut en knepen seier i siste liten. At resten av gjengen min sjelden stiller seg i veien for moroa er også en gedigen bonus.
Når det funker er «Gears of War 4» som ei sprøyte adrenalin rett i hjertet – og det funker fortsatt ofte.
Monoton masseslakt
Det vil si, det funker helt til jeg begynner å kjede meg litt.
«Gears of War» har nemlig ikke så mange strenger å spille på, og jeg har som nevnt vært gjennom denne kverna noen runder før.
I et tilsynelatende forsøk på å sende tankene til det første spillet i serien er de storslåtte actionsekvensene skjært inn til beinet. Om det er hukommelsen som svikter eller forventningene som har økt er jeg litt usikker på, men repetitive kamper i små arenaer begynner etterhvert å tære på tålmodigheten.
Omgivelsene lover innledningsvis godt – spesielt en introspektiv vandring gjennom en landsby under måneskinn gleder – men disse reduseres alt for raskt til en parade av de samme slitte fabrikkene og mugne hulene serien alt for ofte har benyttet seg av tidligere.
Ikke for det: Seriens glitrende horde-modus er sporadisk og kløktig smidd inn i historiedelen, vi får noe nytt dødelig isenkram å leke med og noen få ferske triks. Fullstendig idétørke er det altså ikke, men tilfanget synes også som et absolutt minstemål av hva man kan forvente av et nytt spill i en legendarisk serie.
Det vi står igjen med er et kompetent skytespill, men også et polert steg tilbake fra ambisjonsnivået til den originale trilogien.
En svakere kampanje
Disse manglende ambisjonene reflekteres også i spillets historie, som lander flere hakk under forventning. I et mislykket forsøk på å konstruere et personlig og strammere fokusert historieforløp ender «Gears of War 4» både opp med å redusere konsekvensen av spillernes handlinger, mens den mellommenneskelige kjernen som alltid har vært sentral også uteblir.
Foruten et tidlig tomatrelatert utbrudd treffer humoren sjelden, og ender oftere opp med å irritere framfor å trimme lattermusklene.
Her mangler spillet rett og slett mye av den karakteristiske personligheten som fikk det til å klø i avtrekkeren mens historien ble drevet framover. Det er ingen sentral antagonist, fiendegalleriet mangler variasjon og egenart, og de nye heltene får heller ikke rom til å skinne.
Spillet følger videre noen sentrale troper som serien har brukt alt for mye tid på å utforske tidligere, og det er også forsøk på å servere noen emosjonelle uppercuts igjen, men det er lite som egentlig lander. Spenningskurven forblir rimelig flat og det er rett og slett vanskelig å bry seg nevneverdig om handlingen i «Gears of War 4».
Å introdusere et flunkende nytt persongalleri i opposisjon mot det autoritære krigsmaskineriet vi kjenner fra foregående spill var en glitrende mulighet til å gjøre noe interessant, men både dette og den potensielle gjensynsgleden som kunne oppstått med en re-introduksjon av klassiske spillfigurer skusles vekk.
At avrundingen også er brå og enormt lite tilfredsstillende – for så vidt ikke første gang det har skjedd i denne serien – er bare en ekstra irritasjon etter å ha spilt seg gjennom den svakeste historiedelen jeg har opplevd i «Gears of War»-universet til nå (ja, jeg skippa «Gears of War: Judgment).
Funksjonell flerspiller
Og det er vel her flerspillerdelen skulle steppet inn og sikret seieren, men bunnlinja er at jeg aldri har likt dette aspektet ved «Gears of War» nevneverdig. Skyld gjerne på manglende evner, men tempoet og det evinnelige fokuset på rulling og nærkamp med hagle har aldri appellert.
Det er imidlertid funksjonelt, nye modi introduseres og er velfungerende, men her klarer jeg virkelig ikke å mane opp noe særlig med entusiasme.
The Coalition skal imidlertid ha for den oppjazza Horde-modusen, hvor man samarbeider om å bekjempe progressivt vanskeligere bølger av fiender. I «Gears of War 4» er denne utvidet til å inneholde spesifikke og oppgraderbare klasser, og et økonomisystem hvor man sanker ressurser som går til å sette opp forsvarsverk.
Har man et godt lag å spille med kan Horde 3.0 være selve grunnen til å plukke opp «Gears of War 4».
Jeg sukker imidlertid også lettere oppgitt over å se mikrotransaksjoner trøsket inn her, men på den positive siden skal i alle fall nye kart rulles ut gratis for alle spillere i månedene framover.
Et annet lyspunkt er at flerspillerdelen teknisk sett fungerer utmerket i skrivende stund. Selv over noen dager hvor kun de mest ivrige og de med størst pengepung har tilgang (Ultimate Edition gav tilgang til spillet fem dager før ordinært slipp) er det en smal sak å finne kamper.
Bortsett fra eventuelt knelende servere er det med andre ord ingenting som tyder på at «Gears of War 4» ikke skal være et utmerket nett-alternativ for de som fortsatt har sansen for frenetisk rulling og hagle i fleisen.
Surfer på solid fundament
At jeg fortsatt liker «Gears of War 4» – for jeg liker virkelig «Gears of War 4», tross alt – skal tilskrives seriens fundament som skinner like flott nå som det alltid har gjort. Det er fortsatt enormt tilfredsstillende når kulene flyr, og når intensiteten skrus opp er det få spill som matcher de frenetiske – men også strategisk orienterte – slagene som oppstår.
Jeg klarer likevel ikke å kvitte meg med tanken om at The Coalition tok med seg en litt for raus porsjon ærefrykt på kjøpet da de tok over stafettpinnen fra Epic Games.
Resultatet er i overkant trygt, overraskelsene uteblir, og det er vanskelig å få øye på personligheten fra de klassiske spillene i serien. Det virker som om utviklerne er fornøyde med å levere en «Gears»-opplevelse på det jevne, og selv om jeg jo også for så vidt setter pris på dette er det vanskelig å ta helt av.
Slik blir også «Gears of War 4» kanskje selve definisjonen på en høyst kompetent, men ikke-essensiell utgivelse i 2016. På den andre siden er det lite jeg gleder meg mer til nå enn nybakt ostekake og en runde co-op med kona.
«Gears of War 4» slippes til Xbox One og pc (testet) 11. oktober..
