(PressFire.no): Simulatorspill er langt mer populær enn de burde være. Da tenker jeg ikke på «Sim City» og «Tycoon»-spillene, men de rene simulatorene. De hvor utviklerne har digitalisert jobber som andre tar seg betalt dugelig med penger for å gidde å gjøre.
«Farming Simulator», «Euro Truck Simulator» og Microsofts vanvittig ambisiøse «Microsoft Flight Simulator 2020» drar meg inn med vakre verdener og dritkule kjøretøy. Men de klarer skjeldent å holde meg interessert i mer enn noen få timer, før jeg leiter etter spektakulære måter å krasje flyet eller lastebilen inn i tettbygde strøk.
Samtidig skjønner jeg appellen. For når en simulator først får kroken i meg, så kan plutselig timene fly av gårde. Gode simulatorer føles mer som meditasjon enn som et spill eller en interaktiv verden.
De gir en unik og stressfri zen-følelse mens jeg gjør repeterende handlinger på skjermen – gjerne med en radio eller podcast surrende i bakgrunnen og en lunken kopp kaffe på bordet foran meg.
Fra Hammerfest til Novia Scottia
«Fishing: North Atlantic» er oppfølgeren til den norske 2017-hiten «Fishing: Barents Sea», og handler overraskende nok om å fiske nord i Atlanterhavet.
Forgjengeren dekket store deler av havet og fjordene rundt Hammerfest i Norge, mens «Fishing: North Atlantic» strekker seg over det som ifølge overfladiske søk på Google Maps kan se ut som en ganske virkelighetstro gjengivelse av Nova Scotia-halvøyen på Canadas østkyst.
Du starter om bord på en liten harpunbåt som du har arvet av bestefar, og setter ut på havet for å bygge et imperium av stadig større fiskebåter ved å spidde den ene storfisken etter den andre, og selge likene deres til den lokale fiskehandleren.
De første timene mine i «Fishing: North Atlantic» var derimot grusomt kjedelige. Jeg fortet meg gjennom opplæringssekvensen, omtrent hev den ene sverdfisken jeg hadde fanget fra meg på kaien, før jeg overmodig satte kursen til havs igjen for å utforske og fiske.
Etter fem timer, masse leiting, og to omstarter, hadde jeg fanget til sammen to fisk. To!
Dette er så klart på grunn av min egen udugelighet. Hvem er jeg med min gigantiske hybris til å tro at jeg bare kan legge ut på åpent hav, og forvente at jeg kommer til å snuble over fisk jeg kan harpunere?
Jeg burde så klart lest meg opp før jeg satte ut, spurt fiskerne i den lokale baren om gode fiskeplasser, og holdt meg til kjente fiskestimer i nærheten av startområdet. Men det er jo samtidig noe pussig med et spill, eller en simulator, som er utilgivelig nok til å la meg bruke fem timer før jeg skjønner opplegget.
Men kjedsomheten føltes likevel ikke som sløst tid. Jeg opplevde nemlig den forlokkende zen-følelsen underveis – det føltes rett og slett givende å putre av gårde inn i horisonten til lyden av en summende påhengsmotor og radioen jeg hadde surrende i bakgrunnen.
Oftere enn ikke lot jeg bare båten dure av gårde mot målet mitt, mens jeg gikk og laget meg en ny kaffekopp, klødde katten min litt bak ørene, eller spilte en runde «Hearthstone» på mobilen.
Romantikk på havet
Jakten på fisken jeg aldri fant lot meg også sette ekstra pris på hvor vakkert spillet er. Byene i seg selv, og områdene rundt, er en salig grøt av ålreite firkantede bygninger omgitt av trær som ikke ligner grisen.
Men fri fra det urbane, ute mellom havet, himmelen og de tusen holmene jeg dupper forbi er hvor spillet virkelig blomstrer.
Å reise inn i horisonten under en lavthengende sol som speiler seg i vannet er vakkert nok. Men når solen går ned, og etterlater seg en sort himmel fylt med stjerner og en lysende måne, skaper det en helt unik stemning.
Samtidig som fyrtårn spinner sakte rundt i det fjerne, og blinkende røde lys fra vindmøller som glir forbi, og krydrer de bekmørke omgivelsene. Helt frem til horisonten sprenger ut i en vakker rødfarge igjen, og soloppgangen får meg til å innse at jeg har brukt enda en time i det jeg først fnøs av som en «fiskesimulator».
Så skjedde det noe
Men så løsnet det for meg spillmessig også. Tredje gangen jeg begynte på nytt igjen var jeg mye mer nøye med å nilese opplæringstekstene og den innebyggede wiki-databasen, sørget for å holde meg til velkjente fiskefelt rundt startområdet, og begynte sakte men sikkert å lære meg å finne og å treffe fisk med harpunen min.
Desto viktigere, så lærte jeg meg å legge fra meg harpunutstyret og heller sette ut dypvannsliner. Båtene kan nemlig utstyret med forskjellige typer fiskeutstyr, og der hvor det å harpunere sverdfisk var en treg prosess så lot linene meg dra opp tonnevis med sverdfisk og tunfisk på hver eneste fisketur.
Og da kommer vi til det som jeg tror vil være den store drivkraften i «Fishing: North Atlantic»; å bygge opp et fiskeimperium fra grunnen av. Selve reisen fra å skvulpe rundt i min første lille vaskebalje, til å senere cruise rundt i gigantiske fiskefartøyer, er motiverende.
De forskjellige havnene har en rekke fartøyer jeg kan kjøpe, og enda flere kan finnes rundt om på kartet – og blir så lagt til i butikken etter de har blitt observert.
Personlig jukset jeg litt, ved å tråle nettsider etter tips for gode båtkjøp. Jeg landet på den 37 fots Selfy, som skiltet med en oppnåelig prislapp, muligheter for å fiske krabbe og hummer, i tillegg til å kunne legge ut langline og garn.
Det hjalp også at den er beskrevet som «den raskeste fiskebåten du kan få i dette spillet». Å gå fra å tøffe av gårde i bestefars harpunbåts 12-15 knop, skjøt jeg opp i 50-60 knop når jeg kjørte uansvarlig nok – som er fiskebåtspråk for «jævlig fort».
Reisen til og fra fiskefeltet var ikke lenger en kopp kaffe og en runde «Hearthstone». Heller en spinnvill sprint ut, og lett jogg hjem igjen med dekket fullt av fisk. Noe av zen-følelsen fordampet, men det gjorde samtidig noe av kjedsomheten jeg kjente på de først timene også.
Og det er nok her mye av motivasjonen til å fortsette å spille selv etter disse tyvetalls timene jeg har lagt inn i «Fishing: North Atlantic». Å kjøpe større skip, prøve forskjellige måter å fiske på, ansette mer mannskap, fiske enda mer fisk, og så tjene nok til å kunne prøve et enda større skip – rinse and repeat.
Men jeg blir nok ikke med i dette jaget etter stadig mer bruttotonnasje og stadig større fangster, da det er for litt mer spesielt interesserte innen fisking og langsomme simulatorspill enn meg. Jeg skal være ærlig nok på at jeg åpenbart ikke er helt riktig målgruppe her.
Men «Fishing: North Atlantic» var faktisk givende for en landkrabbe som meg, selv om det var på nippet til å drepe interessen min i begynnelsen. Det fikk satt kroken i meg, og målbandt meg noen titalls timer mens jeg slurpet kaffe, hørte nettradio, spilte litt på mobilen og klødde katten. Zen i sin reneste form.
