(PressFire.no): Når du først begynner å tasse rundt som ulve-rev-flyveekornet, er det fremmede landskapet en blanding av mystisk tiltrekkende og lett frustrerende. Det er ikke tydelig hvem som er venn eller hvem som er fiende.
Det tar imidlertid ikke lang tid før du har fått din første kompis i et slags rådyr, som letter på angsten og blir en alliert i det ukjente miljøet. I alle fall for en liten periode.
Finner tonen
Men det er måten du blir kjent med dyr og planter som er spesiell, hvor du må lære deg å «kommunisere» med dem. Det skjer med spesielle lyder i en viss frekvens, som du bestemmer ved å trykke med spesifikk styrke på den analoge skulderknappen. Dere finner tonen.
Hver art har sin egen tone, og når du lærer deg språket får du muligheten til å rope om hjelp.
Det går ikke lenge før du må begynne å skape deg nye venner – enten i form av et hjortedyr eller små gnagerlignende skapninger som fjaser rundt.
Vi har kommet til selve konflikten i historien – noen slemme roboter tar dyr til fange og «ofrer» dem til en tilsynelatende større makt.
Det bærer preg av et velkjent og klisjé budskap –utnytting av naturen og industrialiseringens effekt på miljøet. Eller om du strekker strikken lengre - en slags kommentar til kjøttindustrien.
En dråpe «Metroidvania»
Idet du tasser og hopper rundt treffer du dyr i mange former, og noen av dem trenger også hjelp mot den mystiske ondskapen. Samtidig trenger du hjelp fra dyrene til å nå nye deler av miljøet eller å få tilgang til neste område.
I «FE» er hele opplevelsen basert på utforskning av de storslåtte og bergtagende miljøene, hvor den ene tingen tar deg til den andre. Plutselig har du en ny egenskap som tar deg til nye høyder, eller inn i områder du ikke hadde tilgang til før. Sånt sett minner det om velkjent designfilosofi kjent fra «Metroidvania».
Det vesle dyret ditt er imidlertid fullblods pasifist og du har kun muligheten til å unngå fysisk konflikt – enten ved å snike deg rundt i buskene eller klatre rundt i trærne. For eksempel.
Designvalget understreke premisset og fysisk vold ville undergravd budskapet – kommunikasjon som konfliktløser og bevissthet rundt egne etiske valg.
Minimalistisk, men...
På mange måter føles det litt som noe inspirert av ThatGameCompany, skaperne av «Flower» og «Journey», men hvor det spillmekaniske ikke er like minimalistisk. Heldigvis har det også nok egenart til å føles eget.
Men selv om det kan være utfordrende å planlegge ruter, og du blir nødt til å sjonglere knapper mens du flyr gjennom landskapet, så er det på noen måter på det filosofiske spillet utfordrer deg.
Det er forfriskende å se et spill som leverer en opplevelse hvor det fortellertekniske leverer nerven – i et spill som i utgangspunktet «bare» er et plattformspill.
Det er supersjarmerende og sukkersøtt i det ene øyeblikket og nervøst nervepirrende i det neste.
Man kommer heller ikke unna at det er slående vakkert, og et glimrende eksempel på når estetikk blir substans. Det finnes faktisk mange øyeblikk som nærmest tar pusten av deg. Det er storslått og unikt i sin visuelle slagkraft.
Dessverre er ikke nivådesignet alltid like smart eller intuitivt, og blir av og til dessverre en tydelig svakhet. Men miljøene er store og det finnes heldigvis stor frihet i hvordan du navigerer dem, så det blir sjelden et problem.
«FE» er ikke et spillet for alle, men en flott opplevelse for dem det treffer. Jeg tenker fremdeles på det – og det begynner å bli mange timer siden jeg så rulleteksten (som for øvrig er løst på ganske fint vis).
«FE» er ute til Nintendo Switch, PS4, Xbox One (testet) og pc.
