(PressFire.no): «Survivors keep moving». Det er mantraet til «Farpoint», romskytespillet til PSVR fra Impulse Gear.
Det hele starter grandiost. Du er en stakkars romferjepilot som bare skal plukke opp to vitenskapsfolk fra en diger romstasjon og frakte de hjem til jorda igjen.
Stasjonen har vært forankret ved gasskjempen Jupiter lenge, hvor forskerne har studert et mystisk ormehull som åpnet seg mange år i forveien.
Noe er galt med mekanismen som lar ferja legge til «kai», så de to prøver å komme seg over ved å bruke de små rakettmotorene, og i en plottvist de sannsynligvis så komme helt fra den andre siden av det kjente universet, begynner ormehullet å få en …uheldig oppførsel.
Ormehølet lepjer i seg romstasjonen, de to stakkarene på vei til ferga og deg på få sekunder. Oisann.
Våpenspill som funker
Når du popper ut på den andre siden, har allerede resten av gjengen kræsjlandet på en fremmed planet, mange lysår unna. Selvfølgelig stappfull med insektlignende aliens som prøver å spise deg.
Jobben din blir å prøve å finne resten – heldigvis er romferjepiloten utstyrt med maskingevær (av en eller annen grunn).
Etter hvert blir det maskingevær, hagler, sniperrifler og alskens annet snacks som ville gjørt selv Duke Nukem sjalu. Det skytes uhorvelige mengder alienrass fra start til slutt, den ene større enn den andre.
Det er for så vidt en grunn til det, fordi «Farpoint» kommer med en kuriositet: En tohånds plastdings, kalt PS Aim, som gjør at du får en langt mer håndfast opplevelse av å være i VR.
Med begge lankene rundt samme gevær-isj-greie, ser du akkurat hvor hendene dine er – inne i spillet – og sikting blir lekende lett.
Bare pek og skyt. Det funker.
Siktekontrolleren er kul
Trackingmessig er det godt nok. Godt nok til at du enkelt slenker våpenet fram og knerter de fleste fiender i hvert fall.
Jeg slåss noe mot det litt for lille området kameraet greier å se innimellom, men du får en egen knapp til å se hva som er fremover mot tv-en din slik at du lett kan justere stillingen din. Bra!
Aim-kontrolleren har alt av de vanlige knappene, og rister både foran og bak. Den er helt alright, men den vil neppe finne særlig annen bruk enn i «Farpoint» og andre skytespill som kun har tohånds-våpen.
Du kan også spille spillet med en vanlig kontroller, der du også sikter ved å veive den rundt. Det føles veldig rart å holde en PS4-spake og se den som en to-hånds hagle i spillet, og å løfte spaken opp for å sikte føles slett ikke bra.
For å være helt ærlig, så er det nesten ikke noen vits uten Aim-spaken. Spillet mister det lille unike det har, siden det i stor grad er en forsvinnende uinteressant run and gun-affære. Men selv med den, mister det futten litt for fort.
Kjapp historie
Mantraet om at du må flytte på deg for å overleve forskutterer spillet godt, egentlig. Men det er litt for mye moving for survivoren vår, og litt lite å stå tilbake med etterpå.
Det er kort (fire-fem timer), og den på overflaten interessante «Lost Somewhere in Space»-historien går til spille via dritkjappe flashbacks og cutscener.
Via holografiske loggfiler får du servert historien til de to forskerne, Dr. Moon og Dr. Tyson, som fungerer som hovedpersonene. De ligger tilsynelatende alltid et steg eller to foran deg, der Tyson er ei hissig dame som nekter å ta en pust i bakken i søket etter resten av romstasjonen, mens Moon er en mer avmålt type som tar seg tid til å forske litt.
De er oppriktig interessante folk, og de både ser bra ut og har overbevisende animasjoner, så det er synd at spillet spoler så kjapt gjennom historien deres.
Samtidig er det like greit, fordi korridorskyteren malt i brunt og grått har for lengst gått ut på dato i det du nærmer deg slutten. VR eller ikke VR, det å skyte de samme fiendene igjen og igjen uten stans blir kjedelig.
Blir kjedelig i lengden
Der spill som «Robinson: The Journey» levde på å gi deg fantastiske og spektakulære vistaer å kikke ut over, minneverdige scener og en god stemning, feier «Farpoint» deg fort og effektivt langs den éne veien du kan ta.
Etter at den første «hehey, det er litt fett å skyte med en hagle jeg føler jeg holder i!»-følelsen har lagt seg er det ikke mye som fenger. Til slutt ville jeg bare at det hele skulle være over, etter at jeg hadde skutt i stykker min trilliardende kliss like fiende.
Da var det litt passende at spillet virket å føle det samme, og plutselig kastet alle historietråder for vinden og fislet ut i en helt elendig slutt.
Synd, all den tid spillet har virket å få god oppmerksomhet fra Sony.
Jeg hadde håpet på noe dypere enn et hakket mer interaktiv «Point Blanc»-aktig arkadespill, og hintene til en god historie kiler deg på taska til å begynne med. Det virker nesten som om utviklerne bare måtte snurpe sammen det de hadde fått gjort til nå, og gi ut spillet.
Nå er spørsmålet hvor i huleste skal jeg gjemme bort denne gigantiske kontrolleren.
