Monolith slapp i 2005 «F.E.A.R.», en actionorientert grøsser som prøvde å blande et klassisk førstepersons skytespill med psykologisk terror og grøss.
Det hele var bundet opp i et plot som sendte deg, den anonyme «point man», til en håndfull klassiske lokaler på jakt etter Paxton Fettel: en enigmatisk fører med telepatiske evner, og Alma, som var en mystisk psykologisk entitet, manifistert som en liten pike.
«F.E.A.R. »ble verdsatt som et godt actionspill av mange, og hadde ikke problemer med å tilfredsstille en hver actionentusiast med sine overdrevne grafiske effekter.
Plot og grøss var det litt dårligere med dog, og disse elementene ble for det meste sett på som overfladiske og billige – karakteristikker som også oppfølgeren dessverre arver på flere punkter.
GRUFULLE SKILDRINGER
Historien bygger på det første spillet, og plukker opp nærmest samtidig som konklusjonen av originalen utspiller seg.
Men selv om det blir spyttet ut referanser til begivenheter og personer fra originalen, er det ikke nødvendig å ha spilt «F.E.A.R. » for å skjønne hva som skjer.
Fortellingen gjør en god jobb med å knyte opp løse ender og hendelser fra fortiden ved hjelp av logger og journaler spredt rundt, mens resten av plottet blir fortalt via korte scener og radiokommunikasjon og klarer også som sterkeste moment i opplevelsen å overgå forgjengeren sin i både framstilling og tempo.
Presentasjonsmessig stiller «F.E.A.R. 2» godt, og har ingen problemer med å formidle det den skal. Om det så er spektakulære skuddvekslinger i urbane og åpne ruiner, eller gyselige mørke konfrontasjoner i ganger og korridorer.
Det auditoriske følger resten av presentasjonen, og selv om det meste av musikk og effekter drukner litt i mange av de uinspirerende og kjedelige omgivelsene, så er det fortsatt skremmende effektivt når Alma først velger å vise seg.
Den kunstige intelligensen det første spillet var kjent for, har også stagnert litt her. Og det som kanskje var imponerende den gang da har ikke utviklet seg til noe særlig mer enn den samme sporadiske logikken vi har erfart i tilsvarende spill de senere årene.
KONSERVATIVT OG KJEDELIG
«F.E.A.R. 2» utspiller seg akkurat som man forventer fra en hvilken som helst tittel i samme sjanger, og gjør lite for å kaste på deg overraskende mekanikker underveis.
Med dette sagt så holder det seg ikke bare konservativt i forhold til forgjengeren sin, men også sjangeren selv - noe som får «F.E.A.R. 2» til å virke litt utdatert og uinteressant i lengden.
For en som er ny til denne sjangeren vil dette muligens virke som en god introduksjon. Men for de som har fulgt med på markedet den siste tiden, er det alt for lite her som skiller spillet ut fra massene.
I tillegg må man undre seg litt over hvilken retning spillet egentlig vil ta. For selv om det legges vekt på grøsslige hendelser og psykologiske forestillinger, er det sjelden at spillet klarer å bygge opp stemningen nok til disse omstendighetene, noe som i mange tilfeller resulterer i at potensielt skremmende scener bare blir irriterende avbrekk mellom skuddvekslingene.
Monolith har med dette ikke akkurat sprengt noen grenser, men har heller valgt å legge seg i middelmådighetens vei - noe de trist nok har klart med perfeksjon.
Det er skuffende å se at utviklerne ikke eksperimenterte mer med innovasjon, men velger i stedet å følge en gammel, overmodnet oppskrift - en oppskrift andre utviklere strever for å bringe videre med nye konsepter og ideer.
Dette faktumet blir ironisk nok det mest skremmende aspektet med «F.E.A.R. 2», og det at det rett og slett ikke er noe vi ikke har sett eller opplevd her før gjør det til et spill du glatt kan droppe i favør av mange av de andre lignende titlene sluppet det siste tiåret.