KRONIKK: Flørt eller feber? Årets sommerhit er av det interaktive slaget, og samler massene i marsj for rå kapitalisme i jakt på sataniske demoner, i hvert fall om man skal tro en pretensiøs og overanalytisk kunstkritiker i Aftenposten og en tullete pastor over dammen.
Det er sånt som skjer med fenomener som oppnår en kritisk masse. Små virtuelle dyr blir tvangsforet med agurk, mens gledesdreperne med «selvhjelpsråd» om bortkastet tid kommer snikende som en fuktig fjert i sommerbrisen.
Det er ingen grenser for hvor fantastiske og innholdsrike liv disse som mener at «Pokémon Go»-spillerne kaster bort livene sine må ha – mon ikke om de snart velter med sitt topptunge ego. Alle disse livspoengene må jo veie tungt, siden de hele tiden må lesse av på andre.
Samtidig lukter kunnskapsløse meglere blod i vannet, og sender Nintendo-aksjen rett til himmels, før de innser at Nintendo hverken eier eller lager spillet. Angrepille og febernedsettende innabords og grafen peker andre veien.
«Pokémon Go» er en enorm suksess, og vannhullet tiltrekker seg mer enn bare rare dyr.
Så da er vel dette starten på «nye» Nintendo?
Investorer og analytikere har i en årrekke tigget den japanske spillgiganten om å ta med seg katalogen inn i smarttelefonmarkedet, hvor de tilsynelatende kunne tjent så mye penger som de gidder.
Men her er dissonansen: Nintendo er bygget på atelier, ikke på børs, og er grunnleggende motivert av kreativitet, innovasjon og nyskapning. Det er selve essensen i deres eksistens. Noen ganger betyr det eventyrlige inntekter, mens de andre ganger går seg bort i et tåkelagt ekkokammer.
De er likevel selskapet ingen ønsker vondt, fordi de er blant fargeklattene i et kunstuttrykk som kan være ganske dystert. Selv konkurrentene anser dem som så store inspirasjonskilder at de ikke vil forestille seg en tilværelse uten dem.
Men de er også kunsthåndverkere, som ingen bør begrense til den trykkfølsomme skjermen til aksjemeglerne.
Jeg kjenner faktisk et drag av melankoli ved tanken om å kun spille «Metroid», «Super Mario» eller «Zelda» på en trykkfølsom skjerm, eller bruke mobilen som ratt i «Mario Kart» – hvor jeg kan kjøpe tre skilpaddeskall for 1,99 kroner og boost for 2,49.
Nintendo er på mange måter spillbransjens Studio Ghibli eller Pixar. Førstnevnte sluttet å lage film da det ble for tøft økonomisk og sistnevnte har etter en rekke med oppfølgere innsett at de er best når de har lengre horisont og får utfolde seg kreativt.
Designfilosofien til Nintendo er nesten aldri formet av forretningsmodellen, noe som er selve grunnstammen i alle de økonomiske suksessene på mobiltelefonene.
Nintendo har til tider vært farlig lite teknologistyrte på enkelte områder – i likhet med mange andre japanske spillskapere har de slitt med å vri hodene rundt internett og for eksempel mobilteknologi.
I forrige uke lekket det informasjon om Nintendos nye satsing, som viser seg å være en konsoll du også kan ta med deg ut – de er altså ikke villige til å gi opp markedsandelen sin innen håndholdt spilling til Google eller Apple fullstendig.
De sprer imidlertid eggene sine – snart slipper de lettere versjoner av både «Animal Crossing» og «Fire Emblem» til mobiltelefoner – to spill det er lett å forestille seg i den type økosystem. Det er tydelig at Nintendo er kloke når de sprer seg – de gir ut spillet som passer plattformen.
I den kommende tiden er det viktig at Nintendo forstår hvilke verktøy som ligger i dagens verktøykasse, og forhåpentlig skaper magi av dem – igjen. Men la oss ikke glemme at de med 60 millioner solgte eksemplarer av håndholdtkonsollen 3DS på flere måter allerede er kongen av håndholdt spilling, hvor de eier nesten hele næringskjeden.
Bare to «Pokémon»-utgivelser har alene solgt 27 millioner eksemplarer på konsollen og omsatt for åtte milliarder kroner. Det betyr at 100 millioner «Pokémon Go» må bruke 81 kroner hver for å matche det, og det er hvis Nintendo fikk alle pengene (Niantic Labs, The Pokémon Company, Google og Apple sitter igjen med de største andelene).
I høst kommer «Pokémon Sun/Moon» til 3DS – og det kommer garantert ikke til å skuffe på salgslistene.
Denne kronikken ble også publisert i Dagens Næringsliv 01. august 20016.