For å være en av Andebys aller mest irriterende figurer, er Mikke Mus faktisk ganske ålreit i «Epic Mickey».
Til vanlig kjenner vi ham som en selvgod og moraliserende hvinemus som kanskje har fått litt ufortjent mye oppmerksomhet.
Men hva skjer idet Mikke blir dratt inn i et alternativt tegneserieunivers han selv – på flere vis – har klart å ødelegge? Jo, han blir klar over hva hans egen popularitet har medført for andre, samtidig som han må sette livet på spill for å rette opp for alt galt han har gjort.
Akkurat dette gjør «Epic Mickey» til et ganske annerledes Disney-spill enn de vi kanskje er vant til å få, noe som ikke er så rart om man ser på hvem som står bak. Warren Spector er ansvarlig for applauderte spillserier som «Deus Ex» og «Thief», men har nå valgt å hive seg over Disneys univers.
Resultatet er ikke bare en historie som faktisk fenger, men Disney-universet Spector har skapt er også av det mørke, tilsynelatende ugjestmilde slaget - heldigvis.
De som kjenner til Spectors tidligere spill vet at de ikke preges av lettsinn og solskinn, og slik er det heller ikke i «Epic Mickey». Her presenteres vi for en steampunk-versjon av et slags undergrunns-Andeby – bare heldigvis ikke like voldelig som når «Onkel Skrue» blir skutt på åpen gate i Oslo.
Bortjemte Disney-darlings
En trollmann, ikke ulik Walt Disney selv, har skapt et alternativt tegneserieunivers der gamle tegneseriefigurer kan leve når de blir glemt av sitt publikum.
En natt blir Mikke på mystisk vis lokket gjennom et magisk speil, der han ser trollmannen legge siste hånd på verket på det alternativet universet med en magisk malekost. Mikke, nysgjerrig som han er, begynner å tukle med skaperverket, men presterer å helle malingtynner over hele greia, før han litt senere selv blir dratt inn i verdenen han nettopp har ødelagt.
Det eneste han får med seg er malerkosten, som kommer til nytte når han må rydde opp etter seg.
Her er vi altså ved spillets kjerne - «Epic Mickey» er et tredimensjonalt plattformspill, der du styrer Mikke gjennom en rekke fantasirike og temmelig skrudde brett. Det som en gang var hyggelige og tematiske verdener (ikke ulikt et Disney World), er nå skyggefylte ruiner takket være tynnerulykken.
Kosten er mektigere enn sverdet
Ditt fremste våpen er nettopp malerkosten, som du kan bruke til å spre både maling og tynner på omgivelsene dine – samt de mange fiendene som følger med i malstrømmen av løsemiddelskadet ondskap.
Både slåssing og gåteløsing dreier seg rundt denne dynamikken med at du både kan bygge opp ting med maling, eller bryte dem ned med tynneren.
Du har begrenset med begge deler, men finner hele tiden påfyll rundt om i verdenen.
På denne måten kan du selv velge om du vil gjøre de fleste fiendene til kampkamerater ved å overøse dem med «vennlig» maling, eller du kan enkelt og greit drepe dem med tynneren. Hvilken fremgangsmåte du velger gjenspeiler også et moralaspekt i spillet, men dette er på langt nær så gjennomført som det burde være.
Store deler av spillet går ut på at du må løse oppdrag for de mange figurene som befinner seg i det alternative tegneserieuniverset.
Noen av disse er kjente Disney-figurer i en litt annen drakt enn vi vanligvis kjenner dem, andre er såkalte gremliner - vennlige vesener som du støter på overalt.
For å løse disse oppdragene må du ofte finne gjenstander eller utføre andre gjøremål, noe som til tider kan føles enerverende. Det overordnede målet, å rydde opp i kaoset og selv komme seg ut av verdenen, kommer dermed litt i bakevja når du hele tiden må prøve å finne en bok eller reparere noen telefonbokser.
Upresist malingsøl
For å styre og hoppe rundt i verdenen bruker du nunchuk-tillegget, samtidig som du sikter på skjermen med selve Wii-kontrolleren.
Det å styre Mikke rundt på skjermen fungerer stort sett helt greit, men når det kommer til selve «skytingen» av maling hender det at ting skurrer.
Altfor ofte kommer noe i veien for malingkastingen, selv om det egentlig skulle vært fri sikt. Noe av dette skyldes kameraføringen, som dessverre ikke alltid klarer å henge med i svingene når det først gjelder.
De forskjellige brettene kan være en fryd å utforske, ettersom de er så kreative og spesielle, men dette er også noe som kan gjøre det vanskelig å navigere, eller i det hele tatt se hvor man er eller er på vei.
Jeg liker svært godt det Warren Spector har gjort med Disney-universert i «Epic Mickey», spesielt hvordan han klarer å fremstille kjente og gjerne kjære Disney-figurer i et nytt lys – samt litt skygge.
Spesielt bra er mellomsekvensene når Mikke er på vei fra en del av verdenen til en annen, der han brått befinner seg i 2d-scenarier hentet ut av klassiske Disney-tegnefilmer som «Steamboat Willie» og «Plutopia».
Disse korte sekvensene ser svært bra ut, og gir et flott avbrekk til resten av spillet.
Men er kanskje ikke all denne mimringen om «glemte» figurer som kaninen Oswald eller Klara Ku mer rettet mot et voksent publikum enn de spillet egentlig er laget for?
Ingen av figurene snakker gjennom spillets gang, annet enn noen rare lyder her og der - samt en stemmelagt intro som er på norsk. Det er også alle navn og all tekst i spillet, noe som sørger for at det er lettere for alle å både følge handlingen, men også relatere til de forskjellige figurene som har vidt forskjellige navn på engelsk og norsk.
Jeg mistenker at spillet kanskje har dratt seg litt for mye ned i et limbo til å havne i god jord hos verken den ene eller andre aldersgruppen.
For de aller yngste blir spillets plattformelementer og gåteløsinger i overkant kompliserte, mens det for eldre spillere i all hovedsak blir for enkelt – både når det kommer til framføring generelt, men også det forkvaklede moralsystemet som ikke er godt nok fundamentert i spillet.
Jeg ønsker tankene bak «Epic Mickey» velkommen, men skulle ønske at jeg også kunne vært like hjertelig overfor det ferdige spillet.
For all del: Jeg koste meg masse mens jeg spilte «Epic Mickey», men hele tiden dukket det opp elementer som, når de ikke ble fullbyrdet, hele tiden minnet meg på hva spillet kunne ha vært. Kanskje neste gang?
NB! «Epic Mickey» er nå lansert til Nintendo Wii.
