(PressFire.no): Det tok sin tid, men nå er «Elite Dangerous» også tilgjengelig for PS4-spillere.
Er det noe å rope hurra for?
«Elite Dangerous» har siden beta-releasen i 2013 vokst til noe som for mange er mer enn et underholdningsspill.
Les vår omtale av spillet da det kom her (vi ga det terningkast 5).
Selv om det er fullt mulig å casual-spille «E D» har det for mange blitt et univers man i praksis flytter inn i. Da jeg dristet meg til å sjekke min egen spillogg fikk jeg et bittelite sjokk: Oversikten viste «17 uker, tre dager, 8 timer» med spilling. Det er en god del mer enn et standard åttetimers triple A-spill.
Med andre ord, det siste jeg trenger er en mulighet til å spille «E D» på enda en plattform. Men de som ikke har investert i enten PC, Mac eller XBone er nå velkommen til å være med. Det var på tide.
Det var med en viss grad av nervøsitet jeg lastet ned, installerte og sparket i gang «Elite» på PS4en. Jeg er god i pc-«E D». Jeg er dobbelt Elite, sånn passelig ok i nærkampsmodusen CQC, og skyter sånn passelig fra meg i PvP.
Å skulle starte på nytt, med helt annerledes kontroller og i sofaen, ble derfor en spesiell opplevelse.
Utgaven jeg har spilt inneholdt utvidelsen «Horizons», men basisversjonen er også oppgradert med alt av forbedringer vi har sett på PC-siden. En bitteliten detalj som likevel gjør en stor forskjell, er muligheten til å gi romskipene dine navn.
Der jeg for fire år siden startet med en navnløs Sidewinder, kunne jeg nå suse rundt i rommet i min helt egen USS PressFire. Den er akkurat like skjør som den gamle, men hundre ganger mer personlig. Slikt teller.
Rykk tilbake til start
Noen spill tvinger deg til å «spille» igjennom opplæringsrundene, «E D» lar deg få lov til å hoppe rett uti på dypt vann.
Til tross for års erfaring fant jeg det fornuftig å ikke stole for mye på meg selv. Jeg degraderte meg selv til rekrutt og dro rett på treningsleir. Det viste seg å være et lurt trekk. «Elite» sin læringskurve har alltid vært beskrevet som skremmende bratt, og her var jeg helt klart tilbake i bunnen av bakken. Eller, jeg var egentlig enda lenger vekk.
For, selv i det første treningsscenariet, som ikke lærer deg mer enn å snu skipet og få det til å gå rett frem, ble det trøbbel.
Jeg visste så inderlig godt hva jeg ville, men fikk det ikke til. Der jeg foran PC-en og med en HOTAS («Hands On Throttle And Stick») og tastatur kan manøvre de største skip nærmest i blinde, ble det å få lille USS PressFire til å kjøre rett frem til den romstasjonen du ser der borte et lite mareritt.
Og det er ikke lukeparkering vi snakker om her, det er rommanøvrer av det banale slaget som står på menyen.
Alt var feil, knappene og funksjonen jeg har tatovert i ryggmargen fantes rett og slett ikke, og det stakkars lille skipet plasket rundt som et valnøttskall i høy sjø. Etter en kjapp tur innom config-menyen klarte jeg å finne ut av hva som skulle trykkes når, men milde himmel så vanskelig det var.
Og med sin tredje hånd...
Som en test av mine egne kludrerier reipet jeg inn assistanse fra husets 10- og 15-åringer. Ingen av dem har noen erfaring med pc-«Elite», så dette burde kunne svare på om det var meg eller spillet. Resultat: både og.
De klarte seg bedre enn meg, uhindret av innlærte fingerbevegelser som de var. Men selv de hadde trøbbel med å finne alt de trengte.
Et spill som har mellom 50 og 100 forskjellige funksjoner (jeg har aldri giddet å telle nøyaktig, men det er mange) kan vanskelig mappes fullstendig på en håndkontroller. Ikke det at Frontier ikke har prøvd, men det er i hvert fall for denne spilleren rimelig klart at for å få fullt utbytte av «Elite Dangerous» på PS4, bør man gå til innkjøp av en HOTAS/Joystick.
Det finnes et par gode alternativer, men da betyr det samtidig at totalprisen øker med en god håndfull hundrelapper. På den annen side, flere svært gode spillere klarer seg helt fint med bare en håndkontroller. Jeg aner ikke hvordan, men ser at de får det til.
Med andre ord: test selv.
To boldly go where many have gone before
Og så var det på tide å kaste seg ut i selve spillet. Her kunne vi egentlig bare ha lenket til de foregående omtalene, for PS4-utgaven er, med et unntak for de grafiske avvik man kan se mellom plattformene, helt lik de andre.
Alle plattformer deler det samme universet — men de kan ikke dele flerspillende tilstedeværelse. En PC-spiller vil aldri se en Xbox-spiller, som aldri vil se en PS4-spiller. Årsaken til dette ligger etter alt å dømme i P2P-teknologien Frontier bruker på serverne sine, og det er lite som tyder på at det vil endre seg.
Men bortsett fra dette lever alle i den samme galaksen, og alt vi alle foretar oss påvirker bakgrunnshistorien.
Det siste som har skjedd der, er at «Elite»-universets evige nemesiser, insektrasen Thargoids, er på vei tilbake. Vi har i flere år sett spor etter ikke-menneskelige skapninger, men det har vært uklart om det faktisk har vært Thargs eller noe annet. Nå ligger det an til en mega-invasjon av slemme, menneskefiendtlige bugs.
Der spillet hittil har vært preget av kjekling mellom de tre hoved-fraksjonene, og småskala-slåssing spillergrupperinger mellom, ser det nå ut til brygge opp til en oss-mot-dem-konflikt av brutale dimensjoner.
Og der vil spillere på alle plattformer delta, selv om de ikke kan se hverandre på tvers.
Ingen forskjeller
Denne anmelderen finner ingen vesentlige forskjeller mellom PS4- og PC-utgaven av «Elite Dangerous». Med et unntak for kontrolleren er spilleopplevelsen helt lik. Med litt øvelse hadde jeg kanskje klart å leve med den også.
Akkurat nå er «E D» den absolutt best utviklede rom-utforsk-trade-og-slåss-simmen til disse plattformene.
Hvis du er villig til å bruke lang tid på å klatre opp en bratt læringsbakke, og takler det at rommet er stort og at det kan gå dager før du ser andre menneskepiloter (men når du gjør det så plaffer de deg i fillebiter), da skal du ha «Elite Dangerous».
Og en HOTAS.
Dette er en anmeldelse av konsollversjonen av spillet, som fikk terningkast 5 i vår tidligere anmeldelse. «Elite Dangerous» er ute på pc, PlayStation 4 (testet) og Xbox One.