Teknologi og markedsføring står uten tvil for mye av budsjett når det kommer til spillproduksjon i disse dager. Utviklere legger stadig mer vekt på de tekniske verdiene for å fremme den grafiske presentasjonen, og mange mener at den gode gamle spillsjela for lengst er glemt.
Gutta i Vicious Cycle Software bestemte seg for å gjøre noe med nettopp dette, og resultatet er «Eat Lead: The Return of Matt Hazard».
Spillet er i all hovedsak en parodi på andre spill, og bruker satire og humor når det angriper kjente og kjære fenomener innenfor spillindustrien.
«IT’S HAZARD TIME»
Matt Hazard er en gammel og utslitt videospillhelt, som etter en lang karriere fra 80-tallet nå har kastet inn håndkleet.
Til tross for dette blir han tilkalt av de gamle software-ingeniørene atter en gang til et siste oppdrag, og havner med dette som ledende mann i spillet «Eat Lead».
Historien tar en vri når Matt finner ut at han er planlagt erstattet av nykommeren Sting Sniperscope, som egentlig skal fungere som protagonisten. Matt klarer imidlertid å kvitte seg med Sting, og fortsetter spillet i hans rolle med hjelp av den mystiske hackeren QA.
Spillet har med dette satt et interessant premiss, og legger ikke skjul på at denne harselasen skjer på bekostning av resten av spillindustrien.
Fiendene og hindringene Matt møter er i utgangspunktet hentet fra de gamle spillene han har vært med i, selv om du også finner innlysende paralleller og sammenligninger med andre kjente spill.
Matt er heller ikke sky når det gjelder tilbakemeldinger til spilleren, og han bryter gjerne den fjerde vegg når han føler du trenger noen sarkastiske visdomsord.
Det er vanskelig ikke å dra på smilebåndet når han legger ut om hvordan du kanskje skal vurdere å dra litt ekstra i avtrekkeren i håp om at nye kuler skal materialisere seg etter at du har gått tom.
Humoren er selvsagt subjektiv, men for den som drar kjennskap til spillbiblioteket finnes det garantert et par morsomheter og referanser som vil få deg til å smile.
Spillet går definitivt i riktig retning når det kommer til holdning og framførelse, men tar i prosessen også flere skritt tilbake i forhold til de mest elementære spillmekanikkene vi forventer i 2009.
«SEE’YA AT THE RESPAWN POINT»
«Eat Lead» er et tredjepersons skytespill, på lik linje med titler som «Gears of War», og inneholder alle de kjente fasettene som hører med. Dessverre gjør ikke spillet noen videre god jobb på å implementere noen av disse elementene, og ender dermed opp som et veldig utilfredsstillende og vanskelig skytespill.
Kameraføringen er et av de mange gjenomgående problemene; et system som ofte krasjer med dekningsmekanismen spillet forventer at du skal bruke. Denne skal i utgangspunktet holde deg unna skade, men siden kameraføringen er så tett opptil figuren er det veldig vanskelig å orientere seg i tide med de treige kontrollene.
På toppen av dette gjør den kunstige intelligensen en relativt patetisk jobb med å eksemplifisere noe form for taktikk, og fiender løper for det meste rundt uten mål og mening. På grunn av den utrolig høye treffsikkerheten og skaden de kan påføre, leder dette ofte til scenarioer der fienden velvillig løper rett opp i fjeset ditt og meier deg ned selv om du sitter i dekning.
Det hele føles urettferdig til tider, og spillet blir med dette vanskelig av helt feil årsak. Fiender dukker sporadisk opp fra alle kanter, og du blir i flere tilfeller sittende å fomle med de relativt treige, uresponderende kontrollene.
Sluttresultatet blir at du til stadighet er nødt til å laste spillet fra forrige lagringspunkt, spesielt under de irriterende bosskampene spillet slenger etter deg.
Den tekniske presentasjonen, spesielt rundt design på brettene, er generelt sett variert, men utrolig dårlig sammenlignet med hva konsollene klarer å prestere i disse dager. Musikk og lyd finner heller aldri helt formen, selv om stemmearbeidet til figurene er et høydepunkt her.
«I WIN SOME, YOU LOSE SOME»
Det lille utvalget du har av våpen holder lite tyngde og substans, og gjør lite for å differensiere seg fra hverandre. I tillegg er mangel på ammunisjon et konstant problem når du bare kan gå med to våpen på en gang.
Hjelpemidler ligger strødd rundt i spillet – anonyme elementer som sjelden kommer i bruk siden de ofte er plassert på steder som forventer at du skal ofre liv og lemmer, og kaste deg ut midt i skuddvekslinger.
Vanskelighetsgraden er svært variabel. Enten er det så urettferdig vanskelig at du vil kaste kontrollen i veggen, eller så enkel at du setter spørsmål ved poenget rundt selve implementeringen.
Det er deilig å se at spillet ikke tar seg selv for seriøst, men selv om det kan være morsomt til tider preges det av alt for mange dårlige designvalg. «Eat Lead» havner desidert på den nedre delen av skalaen sammenlignet med andre spill i samme sjanger.
Det er de enkeltstående situasjonene og sekvensene som skaper interessante opplevelser i «Eat Lead» - som med komedie og satire klarer det å gjøre narr av klisjéer og scenarioer på originale måter. Til tross for dette er spillet aldri noe mer enn et typisk actionspill som aldri klarer å nå veldig høyt opp.
Med så mye konkurranse på markedet som det er i dag, er ikke «Eat Lead» verdt pengene med mindre du føler et underlig behov for å mette din egen sadistiske kuriositet – og selv da bør du passe på at du fant spillet dypt nede i billighaugen på Elkjøp.
