(PressFire.no): Almost Human Games er en snedig gjeng. Det første spillet deres, «Legend of Grimrock», tok utrolig nok den for lengst pensjonerte dungeon crawler-sjangeren og gjorde den kul igjen.
Så fulgte de opp med en så vanvittig maktdemonstrasjon av en oppfølger at man ikke lenger snakket om et friskt retropust, men et av moderne tids bedre rollespill.
Så hva gjør finnene når de endelig har greid å få massene til å digge fordums dataspill og niglede seg til en treer? Starter et sidestudio med navn Ctrl Alt Ninja og gir ut en helt ny, kjempesnål serie som ikke minner om flaggskipet deres i det hele tatt, så klart?
Kjærlighetsbrev til sjangernørder
La det være sagt: «Druidstone» ønsker ikke å være et spill for alle. Etter de utallige retrobølgene de siste årene så blir vel ingen sjokkert av et isometrisk perspektiv lenger, og den fjollete, fargerike stilen kan gi inntrykk av en opplevelse som vil favne bredt, men særlig vanskelighetsgraden ligger nok godt over middagshøyden for mange.
Turbaserte taktikkspill har jo en tendens til å ville utfordre, men her legges lista ofte et sted mellom «ett lite feilsteg, så går 30 minutters spilling i vasken» og «dette kan jo rett og slett ikke være mulig!?».
I likhet med fjorårets kanskje aller beste spill, «Into the Breach», er brettene satt opp like mye som halvferdige «sjakknøtter», som helt åpne kamper. Du kan sale opp figurene dine med et digert antall ferdigheter, og har flust av muligheter til å lage din egen spillestil, men vanskelighetsgraden er stort sett skrudd så høyt at du må legge en kongeplan for å vinne.
Alle brettene har små sideoppdrag som gir deg ekstra penger og diamanter til å henholdsvis kjøpe nytt eller oppgradere eksisterende utstyr med.
Som du sikkert har skjønt fra vanskelighetsgraden, gir dette makspulsen mer enn et ekstra gir.
Dermed er mestringsfølelsen tilsvarende MEKTIG når du ikke bare vinner hele dritten, men attpåtil får rasket med deg de to bonuskistene og han snåle druiden i et bur.
Tøysete «rollespill»
Det er viktig å forstå at dette ikke egentlig er et rollespill. All historiefortelling skjer mellom de litt over 30 forskjellige kampene/brettene, og foregår i all hovedsak som videosekvenser hvor figurene prater seg mellom.
Det til tross, forsøker Ctrl Alt Ninja å stappe frustrerende store mengder historier og dialog i hvileskjærene mellom brettene.
For min del er noe av det mest fascinerende med sjangeren hvordan du etter noen timers spilling synker inn i en flytsone hvor du rett og slett ser brettet på en helt annen måte, og men utviklernes utfordringer med å balansereslåssingen med fortellingen har dessverre en tendens til å distrahere fra det.
Dessuten er prosaen så banal og forutsigbar – med en tone som konstant vipper mellom tøysete tenåringshumor og gravalvor – at det aldri er interessant å klikke seg gjennom 30 dialogbokser før man kan teste ut det nye sverdet eller trylletrikset sitt.
Det er åpenbart meningen at du skal la deg investere i historien til druidedattera Aava, den i overkant mystiske eventyreren Leonhard og Vivi fra «Final Fantasy»-klonen Oiko som prøver å finne ut hva som tar livet av nærskogen, men spillet jobber seg så kjedsommelig gjennom alle verdens fantasy-troper og -klisjéer at jeg sluttet å følge med halvveis.
Deilig fleksibelt kampsystem
Heldigvis er det fullt mulig å storkose seg med kampsystemet alene. «Druidstone» innehar en imponerende mengde variert kvalitetsinnhold, og to nabobrett oppleves sjelden likt.
Noen nivåer er veldig åpne kamper hvor du i stor grad legger slagplanen din selv. Andre er hektiske, tidsbaserte strabaser hvor du for eksempel må rømme fra en gigantisk boss mens du dreper lakeiene hans på veien. Noen kamper er inspirerte av massive onlinespill sine tangoøkter hvor du konstant må danse rundt områdeangrep, mens andre handler først og fremst om å raske med seg skatter før fiendene blir for mange.
I et lite nikk til «Grimrock»-serien er det også funnet plass til en rekke pasifistiske gåtebrett, hvor den forholdsvis enkle motoren er tynet for å lage utfordrende og fullverdige puslegåter. Gøy!
De tre, etter hvert fire hovedfigurene spilles helt forskjellig, og om du ikke legger deg i selen for å skape synergier dem imellom og spille ut absolutt alle tjuvtriks du har i ermet, er sjansen stor for at du setter deg fast tidlig.
Magikeren Oiko kan for eksempel bytte plass med en fiende i nærheten. I starten holder det stort sett å hive en eller annen formel på fienden som skader supermasse, men etter hvert blir det essensielt å samtidig posisjonere ham perfekt til neste runde. Krigertypen Leonhard må helt opp i trynet på motstanderen for å gjøre skade, og det betyr at bittesmå feilsteg stiller ham laglig til for hugg.
Det er noe så rent og deilig med en utfordring som tør å stille høye krav til spilleren, og som et rent taktikkspill måler «Druidstone» seg iblant med det beste i sjangeren de siste par årene.
De to vanskelighetsgradene og utallige sideoppdragene gir det også en hissig gjenspillbarhetsverdi. Om noe får brettene etter hvert så mange fiender som skal spille ut runden sin at du egentlig burde hatt mulighet til å spole fram i tid.
Sidesprang med overskudd
Dette er helt åpenbart et overskuddsprosjekt for Ctrl Alt Ninja. Det skal mye til for at et lite indiestudio unngår å gjenta seg selv i et over 30 timer langt spill, men «Druidstone» er så stappfullt av ulike fiender, ferdigheter, brett og bosser at det er imponerende hvor mye de har rukket over. Skulle du mot formodning like historien, er det masse av den også ...
Jeg synes ikke det har noe for seg å anbefale «Druidstone» for hvermannsen, eller engang de som satte pris på andre turbaserte rollespill som «Divinity 2» eller «Pillars of Eternity» for historien eller totalpakka.
Om du er som meg, tenker i rutenett og aldri får nok magesårfrembringende, turbasert taktikk i livet ditt, derimot,har det flust av underholdning å by på.
Så er det jo lov å glede seg til noe helt annet i en eventuell «Legend of Grimrock»-treer også.
«Druidstone: The Secret of the Menhir Forest» er ute til pc.
