(PressFire.no): «Bok 5» markerer slutten på «Drømmefall Kapitler», og på mange måter det som har vært en 17 år lang spillhistorie.
Men til tross for at vi får svar på spørsmål vi har hatt siden 1999, etterlater det oss med mange løse tråder og en avslutning som ikke føles serien verdig.
Spillet føles som én lang filmsekvens satt i en verden fylt til randen av potensiale, kun avbrutt av klønete spillmekanikker, ubetydelige dialogvalg og kjedelige gåter.
Les anmeldelse av bok 4 her
.
Les anmeldelse av bok 3 her
.
Les anmeldelse av bok 2 her
.
Les anmeldelse av bok 1 her
.
Spill? Interaktiv film? Spill-bok?
Mangel på interaktivitet har vært et frustrasjonsmoment siden «Bok 1», og med «Bok 5» er det tatt til et nytt nivå. Denne episoden føles som en eneste lang mellomsekvens, hvor du av og til bes om å flytte på figuren din et par meter for å trigge neste dialogscene. Denne følelsen underbygges av at det ikke engang er noen nevneverdige valg som må tas.
Det er mye historie som skal presses inn i de få timene «Bok 5» varer, og dette kunne vært løst på en mer spennende måte enn at vi tvinges til å se på at figurene forteller ting til hverandre.
Det er forferdelig kjedelig å sitte ved tastaturet og få hele historien servert ved at to figurer oppsummerer alt det spennende som du kunne ha spilt, eller i det minste få sett.
Det er ikke stort å si om gåtene heller. Det er ikke mange av dem, og de som finnes byr ikke på utfordringer av den gøyale sorten.
Den største utfordringen jeg støtte på i «Bok 5» er at jeg tydeligvis er tonedøv. Å bruke flerfoldige minutter på å få Kian til å etterligne fire noter sunget av Crow er ikke en utfordring jeg vil kategorisere som morsom.
For spillere som ikke har fulgt serien fra da «Bok 1» kom ut i oktober 2014, vil utfordringene være ytterligere redusert. Utviklerne har nemlig fjernet flere av gåtene fra begynnelsen av episoden, og byttet dem ut med - gjett hva? Ja, filmsekvenser.
Ubrukt potensial
Vi vet allerede at Oslostudioet Red Thead Games kan lage utrolige historiespill. Spillverdenen i «Drømmefall Kapitler» er detaljrik, interessant og spennende, men resultatet føles likevel halvgjort.
Spillet har alle forutsetninger til å bli en fantastisk rolle- og eventyrspillhybrid, men det faller dessverre mellom to stoler.
Rollespillet blir billiggjort av at brorparten av valgene du tar ikke egentlig spiller noen rolle, selv om det hele tiden hamres inn at det du gjør har konsekvenser. Som en følge av valgsystemet risikerer du at enkelte spillfigurer ikke er med deg hele veien, og her lider eventyrdelen.
I stedet for å lage ett bunnsolid handligsforløp føles det heller som at figurene er overfladiske og kan byttes ut etter hva du har valgt, kun for at valgene dine skal ha en slags konsekvens.
Få figurer har skikkelig karakterutvikling på skjermen, vi blir bare fortalt at dette er figurer vi bryr oss om fordi en annen figur sier det. Karakterutviklingen som skjer er i beste fall inkonsekvent, og mange av valgene man tar gjør at figuren rett og slett oppfører seg ulikt seg selv.
For eksempel sier Kian tidlig at han ikke drikker i det hele tatt, men mot slutten snakker han som en sommelier om hvordan han ikke kan utstå nordisk vin, for de hjemmefra er så mye bedre.
Flere figurer føles som billige parodier og stereotyper. Som Hitler-karikaturen på torget som bærer på et irrasjonelt hat for magiske vesener, men som aldri utforskes utover det. Han forstår vi er slem.
Selv fascinerende figurer vi kjenner fra de tidligere spillene blir nå fremstilt som endimensjonale stereotyper, og figurer som hadde mye potensial i de første episodene blir feid til siden når enden nærmer seg.
Mangler kontekst
Dette er definitivt et spill for de som har spilt «Den Lengste Reisen» og «Drømmefall». Det begynte bra, før «Bok 1» fikk vi en introduksjonsfilm og flere av områdene var helt nye. Det var selvfølgelig flettet inn referanser, til stor glede for tilhengere av serien, men mot slutten introduseres vi for nye figurer og hendelser vi må ta stilling til uten å egentlig vite noe om dem.
Serien presterer å føles for tung på eksposisjonen, og samtidig ikke gi nye spillere nok til å forstå historien eller bli glad i figurene.
Ett eksempel er at Brian Westhouse plutselig dukker opp i «Bok 4», og du må i løpet av få minutter etter å ha truffet fyren bestemme deg for om du stoler på han eller ikke.
Tempoet historien presenteres i gjør det vanskelig å følge med. I de tidligste episodene gikk det veldig tregt, men når det hele kulmineres sitter jeg som et spørsmålstegn og tenker «når og hvordan skjedde det?!».
Utilfredstillende
Som jeg har sagt tidligere er det vanskelig å forsvare «Drømmefall kapitler» som et spill. Du bruker mesteparten av tiden din på å se på mellomsekvenser og dialog, og når noen av de få gåtene som fantes i tillegg er fjernet, er det lite som tilsier at det ikke ville gjort seg bedre som en film eller bok.
«Bok 5» er rett og slett ikke engasjerende. Du løper fra mellomsekvens til mellomsekvens, og om du er heldig får du trekke i en spake, gå litt til, skru på en bryter og velge replikker i en dialog. Ingen gåter, ingen valg, ingen utfordringer.
Det er vanskelig å anbefale dette til andre enn de virkelig blodharde tilhengerene av serien. Avslutsningsepisoden føles forhastet, og har så mye innhold og hendelser at siste episode minner meg mer enn noe om avslutningen til TV-serien «Lost».
For plottet i «Drømmefall Kapitler» er intrikat og spennende, men med animasjon som er litt utdatert, og uten gjennomførte figurer til å drive handlingen fremover eller tilstrekkelig hensyn til detaljer, gir resultatet følelsen av at ambisjonene var alt for store og budsjettet alt for lite.
