(PressFire.no): Da en gjeng av Funcoms mest erfarne spillskapere forlot moderskipet for å lage sin egen lille utpost med Red Thread Games, var det selvsagt ikke bare for å fortsette «Drømmefall»-eposet. Men det var et naturlig sted å begynne for et nyoppstartet studio.
Seks år senere har de endelig manet fram «Draugen» - sitt første fullstendig hjemmelagde prosjekt, og på mange måter den virkelige prøven for hva det Oslo-baserte studioet har i seg.
Eksamenen er mer enn bestått. På sitt beste er fjord noir-et en monumental bragd for et norsk indiestudio, på sitt verste er det et mer enn kompetent moderne eventyrspill.
A brave old world
«Drømmefall»- og «The Secret World»-major Ragnar Tørnquist er fortsatt mannen med pennen, og han er tilsynelatende ikke blitt noe mindre glad i Stephen King og H.P. Lovecraft med årene.
Hele spillet er en utforsking av den bittelille værbitte kystbygda Graavik, innbilt seg å være et sted langt ute i havgapet utenfor Ålesund på 1920-tallet.
Her kan det neppe ha bodd mer enn et par dusin mennesker på det meste, og når du kommer roende inn med hovedperson Edward bak åretakene, er det som å gli inn i sivilisasjonens minste bestanddel med Tidemand og Gude på regi.
Edward holder til daglig hus i Hanover, Massachusetts, men har hevet seg på Amerikabåten for å lete etter søsteren sin.
Til selskap har han tenåringsjenta Lissie, som han er verge for, og mye av fortellingen bæres av samspillet mellom den som regel stoiske og kalkulerte voksne mannen og den viltre, nysgjerrige ungjenta idet de sammen utforsker en verden helt fremmed for dem.
Hva er ensomhet?
Hovedrollen tilfaller likevel Graavik selv, som til tross for sin beskjedne størrelse er skildret med en slik sjel og egenart at det er som å komme til et nytt sted så fort været slår om litt.
Trauste fjell rammer inn tre sider av lokalsamfunnet. Havet kunne ha vært en tiltrengt utvei den andre retningen, men fungerer åpenbart som en siste mur mot resten av sivilisasjonen. Det er klart at det gjør noe med folk.
Hvilke verdier betyr mest når du befinner deg så fullstendig i periferiet? Hva gjør det med dynamikken mellom folk når man aldri unnslipper naboen? Hva slags tenkelige forutsetninger kan to intellektuelle, verdensvante amerikanere ha for å forstå livet på et sted som Graavik? Hva er ensomhet?
«Draugen» er velskrevet og stiller betimelige spørsmål på en måte som gjør at du får gå opptil flere runder med deg selv. Det er kanskje lett å tolke det som et skrekkspill ut fra promoteringen, men dets største styrker er som en likbleik og menneskelig psykologisk thriller som skremmer deg mest med spørsmålene du selv stiller deg om menneskets indre mørke.
Jeg har ikke lyst til å frarøve deg gleden med å oppdage vestlandsura på egne premisser, så selve historien kan du få oppleve selv, men i likhet med spill som «Firewatch», «Gone Home» og «What Remains of Edith Finch» bør du verdsette både lengre dialoger og å snuse gjennom andre folks eiendeler for å lappe sammen historien selv. Ja, dette er i stor grad en såkalt walking simulator.
Til gjengjeld er det en utrolig spennende sådan.
Som et maleri
Dessuten er enkeltscener i «Draugen» noe av det vakreste jeg har sett i et spill på lenge. Å være en nordmann programmert i nasjonalromantikkens navn skal selvsagt ha noe av skylda for dette, men Red Thread har gjort en vanvittig grundig og inspirert jobb med omgivelsene.
Det handler selvsagt ikke bare om å gjøre seg flid med de høyreiste fjellene eller å se til at vannet ser fint ut, eller å modellere en perfekt stavkirke på toppen av en allerede idyllisk knaus.
Den virkelige jobben her ligger i hvor mye omhu som er viet hver eneste lille kulisse. De små broderiene på veggen, dagbøkene med en streng men personlig håndskrift, de antikke skuvsengene, tidsriktige sedlene, presise treskjæringene og ja, til og med de troverdige barnetegningene som bekler et av rommene i spillet.
Her finner du igjen alle bestemors klenodier. Ikke akkurat noe jeg ser etter i spill flest, men et grunnleggende poeng i en opplevelse som til syvende og sist skal ta deg med til et annet sted i en svunnen tid, og prøve å få deg til å forstå det.
At Simon Poole også har jobbet frem et glimrende lydspor som understreker både idyllen og mystikken på like effektivt vis, er et stort pluss.
Tre timer tok det å bli ferdig med «Draugen». Cirka. Og det er jeg glad for. Det er åpenbart at det ville næret av både detaljrikdommen og fremdriften om det var lengre. I stedet har Red Thread skapt et fokusert og helhjertet spill som forteller den historien det ønsker, som makter å være både skummelt og bekmørkt og lettbent og inspirerende på samme tid.
Ja, det er irriterende dårlig leppesynkronisering på et par punkter. Ja, stemmeskuespillet til Lissie tenderer til det irriterende, særlig i starten. Ja, man får vel mye eksposisjon i fanget på én gang når det nærmer seg slutten.
Det jeg til syvende og sist sitter igjen med, er et besøk til en verden jeg er glad for at jeg har fått oppleve. En vaskeekte, selvgranskende norsk thriller om en tilværelse som er eksotisk selv for oss som har bodd ute i havgapet i noen år.
«Draugen» slippes til pc 29. mai. En konsollversjon er planlagt.
