(PressFire.no): «If it ain’t broke, don’t fix it» - Jeg er ganske sikker på at disse ordene stod repetert et par ganger på tavla hos Arkane Studios.
Og det er sant – «Dishonored» fra 2012 funket. Det var et fantastisk arveoppgjør med serier som «Thief» og «System Shock». Spill som ikke briljerte fordi de hadde en spesielt sterk tilhørighet til en eller flere sjangere, men fordi de la så enormt stor vekt på å la deg som spiller uttrykke deg som du selv ville innenfor de gitte rammene.
Alt annet var sekundært. Så derfor er det selvsagt en gledelig overraskelse at særlig «Dishonored»-serien også stiller med et såpass utbrodert bakteppe og visuell særegenhet at du nesten skulle tro det hele var i regi av en manusforfatter og ikke en spilldesigner.
Det er med andre ord ikke mye som skiller det første og andre spillet i serien, hvis etos fortsatt handler om å pirre spillerfriheten gjennom fantastiske omgivelser og utfordringer.
Fleksibel, sjanglete og uforutsigbar
Utformingen er faktisk så etter boka at du sitter med følelsen av at det kommer en seriøs og brutal vending et eller annet sted. Om det faktisk er et faktum skal jeg ikke avsløre. Men det er svært mye her som føles fortrolig.
Motoren i bunnen er fortsatt herlig fleksibel, sjanglete og uforutsigbar. Evnene og egenskapene dine stammer mer eller mindre fra tidligere, med visse forbehold. Byen har kanskje skiftet ham i følge med historien, fra Dunwall til Karnacka., men i og med at det visuelle uttrykket er såpass gjenkjennelige kunne den nye lekeplassen din like gjerne vært stemplet som et nytt distrikt innenfor de samme gamle murene.
Selv plottet tråkker en god del på kryss og tvers av de gamle traktene – noe som betyr en busslast med nye eksentriske aristokrater og konspiratører du må kjører kniven gjennom idet tronen din blir angrepet og ditt gode navn tilsmusset. Hater når det skjer.
Ikke at jeg egentlig klager. Om det er én ting «Dishonored 2» har lært meg å verdsette, er det hvordan oppfølgere ikke alltid trenger å framprovoseres av utvikling i teknologien eller bransjen ellers.
Smaken av 90-tallet
Arkane Studios har alltid holdt på i sin egen, lille boble med prosjektene sine, som gjenspeiler mye av det som skjedde i nisjen sent på 90- og tidlig 2000-tallet. Du finner ingen overflødige gimmicks, eller påtvungne nye teknologier – bare et nytt kapittel i fortellingen. Som en tilleggspakke.
Disse spillene er tross alt bare så bra som designet på nivåene og utfordringene sine, et aspekt det ikke akkurat skorter på med dette nye tilskuddet.
Særlig moro er det også fordi du får leke deg med to separate spillfigurer, hver med sitt eget sett av makabre og kaotiske egenskaper.
Noe jeg kanskje likevel savner, er en større utvikling av verktøykassa di. Jeg vet jeg innledet med det velkjente mantraet om ikke å tukle med det som funker. Og om det er noe «Dishonored»-serien skal ned i historiebøkene for, er det flyten i spillet.
Evnen du har til å improvisere. Du er kanskje en snikmorder, men du finner ikke noe teit dikotomi mellom sniking og action her, bare en varm oppfordring til å drite deg ut så ofte du kan, så du kan oppleve hvordan alle spillsystemene forer inn i hverandre og skaper uforutsigbare og fantastiske øyeblikk.
I motsetning til «Hitman»
Og i tro «Dishonored»-stil, betyr dette en salig blanding av tidsmanipulasjon, spesielle krefter, hypnotisering og ukoordinert sverdsvinging.
Ta «Hitman» som en kontrast: Her er det mer eller mindre oppfordret til å etterstrebe én form for spillestil, fordi konsekvensene av å feile har såpass store ringvirkninger. Forsterkninger blir tilkalt. Muligheter låses ned. Plottgreiner forspilles.
Du blir låst inn i en slags ond sirkel av lagring og lasting, som bryter opp tempoet til en frustrerende grad, og reduserer helhetsopplevelsen og mange av triksene som skal holde deg forankret i setting og historie.
Sånn sett er «Dishonored 2» mer et spill om øyeblikket. Du finner ikke egentlig noe særlig fokus på planlegging og nøysomhet. Du har lov til å være litt skitten, ta ting på sparket. Du kan slurve.
Spillopplevelsen blir bare bedre av det. Fordi jo fortere du avvender deg med tanken om at «Dishonored» handler om å følge slaviske paradigmer, jo fortere skjønner du motorens potensial og teknologien legger til rette for.
Prøv gjerne den brede vei kontra smale sti
Jeg vet at den skyggefulle catwalken oppunder taket ser fristende ut. Men tro meg – du aner ikke hva du går glipp av her med mindre du også prøver en real sklitakling, rett på sak.
Når ellers får du muligheten til å rutsje inn i en vakt med sverdet først, som en slags brodd, mens pistolskuddet hans går av og rikosjetter inn i fjeset på en andremann som kommer løpende rundt hjørnet med korden hevet.
Noe av savnet mitt er sannsynligvis myntet på det faktum at jeg hele tiden føler en frakopling mellom hva jeg har lyst til å gjøre, og det jeg makter å få til med ti fingre.
Bransjebobler og nisjer til tross, på tastaturet spilles dette fortsatt som en tradisjonell førstepersonskyter. Du blar. I øyeblikket vil bruk av ett våpen eller én evne ekskluderer bruken av noe annet.
Enten trenger du haglpatronene til å ekspedere, eller så trenger du kulebeltet. Og allerede det føles ut som et ganske stort kompromiss i tilfellet til «Dishonored 2», som bare blir mer kaotisk og mer moro jo flere redskaper du kan kombinere og presse inn i én seanse.
Det er aldri noe sjanse for at jeg enten vil det ene eller det andre. Jeg vil sprette fram og tilbake på spillbrettet på brøkdelen av et sekund, stanse tiden – gjerne mens jeg svinger sverdet og fyrer av armbrøsten. Det er her de virkelig store nyvinningene kunne ha dukket opp i forbindelse med en oppfølger.
Annet enn det er det som sagt kjente trakter så langt øyet kan skue. Det hadde vært gøy å se Arkane Studios leke litt mer med designet sitt – først og fremst rent designteknisk. Ikke at det er stor kritikk.
Men «Dishonored 2» spiller som de beste bitene fra det første spillet slått sammen med alle de tekniske forbedringene bak tilleggspakkene sine (solgt!?). Og da blir jeg noen ganger sittende med følelsen av at de kunne ha vært mer vågale, kanskje ved å ha gått litt i dybden på hva det er som funker, framheve det – og få det til å spille enda bedre.
Men bare om jeg får være pirkete, da.
«Dishonored 2» er sluppet til PS4, Xbox One og pc (testet).
