«Disgaea 3» er et spill trygt forankret i den japanske strategitradisjonen av taktiske, rundebaserte titler. Hvis ikke spill som «Final Fantasy Tactics» og «Ogre Tactics» er kjent for leseren, kan sjangeren kort beskrives som en avansert form for brettspill.
De individuelle brikkene (spillfigurene) blir bedre jo mer de brukes, og selve spillebrettet kommer i uendelig mange varianter.
RUNDEBASERT STRATEGI 101
Sett sammen et lag med utgangspunkt i de spillfigurene en så langt har ervervet, og velg et kart/brett/nivå. På brettet, som er oppdelt i ruter, utkjempes et slag mot fienden der partene flytter sine figurer etter tur. Først flytter spilleren sine brikker, så PS3en sine.
Figurene har evner som varierer. En del kan bevege seg mange ruter, men ikke slå like hardt som andre tregere brikker. Noen gjør mer skade hvis de står ved siden av hverandre på rutenettet. Visse benytter magi og så videre.
Her gjelder det å maksimere utbyttet av hver enkelt figur, ved alltid å plassere de riktig i forhold til landskapet, egne og motstanderens spillfigurer.
Gleden oppstår i det en får et godt grep om spillmekanikken og virkelig forstår hvordan en best utnytter brikkene sine, og å se de utvikle seg og bli bedre.
AUDITIV TORTUR
Historien i «Disgaea 3», som stort sett bare er en unnskyldning for å knytte de forskjellige brettene sammen, er artig nok. Den er ikke redd for å gjøre narr av seg selv, spillkultur, manga eller nerder, og jeg humrer flere ganger i løpet av sekvensene mellom brettene.
Mao, spillets protagonist, demon og demonskoleelev, er pissed på sin far, rektor over skolen og herre over underverdenen. Så pissed er Mao, at han har bestemt seg for å ta livet av faren og på den måten selv bli herre over underverdenen.
Hmm, men vent nå litt. Dette minner om noe jeg har hørt før, og sånn fortsetter det. Dette er mer eller mindre historien og rollefigurene fra «Disgaea 1» med en ny spinn.
Det første «Disgaea» hadde den tvilsomme ære av å være et av få PlayStation 2-spill som ble sluppet på CD istedenfor DVD, i Europa. Et kunststykke som lot seg gjennomføre ved å økse det japanske stemmesporet, og levne oss europeere med stemmer som lå nærmere auditiv tortur enn skuespill.
I denne inkarnasjonen har det skjedd en del forbedringer på den engelske skuespiller delen, og heldigvis har Square Enix også valgt å inkludere det originale japanske sporet.
Når vi er i gang å snakke om PlayStation 2, så vil sikkert en del sutre over at grafikken ikke har utviklet seg nevneverdig siden forrige konsollgenerasjon. Dette er egentlig ikke noe å henge seg opp i for sjangeren har aldri vært spesielt opptatt av grafiske nyvinninger.
Så lenge grafikken er funksjonell, og ikke kommer i veien for takktikkeriet er det greit. Når det er sagt, er det irriterende i 2009 og ikke kunne snu på kameraet som en selv vil. Det blir en sjelden gang så kronglete at spillfigurene blir vanskelig å få øye på.
MISBRUK SPILLMEKANIKKEN
Det er fortsatt, fem år etter første «Disgaea», forfriskende å se et spill som er så oppsatt på at man skal innse hvordan spillmekanikken er skrudd sammen. For så å misbruke denne så godt det lar seg gjøre.
Hele veien hintes det om nye manøvre en kan forsøke seg på. Hva skjer for eksempel om jeg plukker oppe en spillfigur som allerede har plukket opp en annen spillfigur?
Hva skjer om jeg angriper en fiende med en figur som holder en annen figur, eller kaster en fiende på en annen, og så videre.
Jo mer en prøver seg frem, jo flere triks finner en.
Der sjangeren tradisjonelt har et nokså begrenset sett med regler, pumper Nippon Ichi spillene sine fulle av muligheter som ville føles som juks i andre spill. Utviklerne har med andre ord ikke bare sett muligheten for misbruk, men bydd opp til dans, og ønsker inderlig at du skal utnytte systemene.
Eksempelvis kan du, etter å ha spilt en god stund, levle en nylaget figur fra nivå én til tretti, kun ved å assistere i et enkelt angrep.
Denne figuren kan så reinkarneres, noe som medfører at figuren starter på nivå én igjen, men beholder noen av kreftene fra nivå tretti. Rinse and repeat.
TING TAR TID
Grunnsystemet er i bunn og grunn akkurat det samme som i de foregående spillene, men med en del nyvinninger. Størst av disse er kanskje magichange-systemet. Monsterspillfigurer kan nå forvandle seg til våpen, som kan nyttegjøres av andre spillfigurer.
Nok et aspekt du potensielt kan misbruke. Men i det store og hele bare nok en komponent, i en allerede velkjent motor.
«Disgaea 3» er vanvittig komplekst. Du skal ikke være redd for tall eller lettere abstrakt oppgaveløsning for å få glede ut av demonsmørja.
Tid tar det. Jo mer du spiller, jo mer finner du, og jo mer givende blir opplevelsen. Hvis dette spillet setter hoggtennene i deg kan det potensielt spilles langt ut i evigheten.
For i tillegg til brettene som knyttes sammen gjennom historien, som det i og for seg er vanlig å spille flere ganger for å maksimere bonuser og erfaringspoeng, er det flere moduser i spillet hvor brettene genereres tilfeldig. Her kan en altså holde det gående så lenge helsa holder.
Ikke bare KAN det spilles i mange timer, det KREVER at en investerer i det. Tjue - tretti timer går fort med før du har grep om mekanikken, og da er en langt i fra noen ekspert.
SEQUELITIES?
Det er ikke noe direkte galt med «Disgaea 3», men av en eller annen grunn blir jeg aldri helt solgt.
Kanskje fordi jeg er brent ut etter flerfoldige timer «Disgaea»?
Noe som igjen kanskje er skyld i den snikende følelsen jeg får av å jobbe mer enn å ha det gøy, etter å ha levlet i noen timer?
Eller kanskje jeg savner følelsen av noe nyskapende og spennende som «Disgaea» i sin tid var. Tredje omgang ligger rett og slett for tett opp til formularet Nippon Ichi kokte sammen i 2004.
Har du lyst på mer «Disgaea», aldri har vært borti serien eller er lysten på et komplekst strategisk spill, er det den enkleste sak i verden å anbefale deg «Disgaea 3: Abscense of Justice».
Hvis du derimot ble mett av de tidligere spillene i serien, ikke har flere hundre timer til overs, eller rett og slett ikke liker rundebaserte japanske strategispill er det bare å la demonskolen krangle i fred.
Diskuter denne anmeldelsen i vårt forum.
