(PressFire.no): Hvor mye tenker jeg på «Destiny» for tiden? La oss si det sånn: Klokken er halv ti torsdag kveld i en hytte et sted utenfor Oslo. Snart skal det holdes «Pro Evolution Soccer 2017»-turnering og senere venter filmen «Mad Max: Fury Road».
I et hjørne står brettspillene stablet og noen har forberedt en runde rollespill (Cthulhu) til dagen etter. Stort sett alt en nerd behøver er innen rekkevidde.
Likevel ligger det en hjemlengsel under overflaten og gnager. Handelsmannen Xur står i et eller annet mørkt hjørne av «Destiny» denne helga. Går jeg glipp av noe bra utstyr?
Så mye tenker jeg på «Destiny: Rise of Iron». Ja, jeg er hekta. Igjen.
Utvider spillets beste del
Den fjerde utvidelsespakken lykkes i å gi enda mer av det samme for oss som allerede digger «Destiny».
Et eksempel er regionen på jorden, The Cosmodrome, som alltid har vært min favoritt. Det har størst variasjon, plass til herjinger med din sparrow og henger sammen på en måte som er både oversiktlig og fylt av detaljer.
Nå er det utvidet til å bli enda større med noe Bungie kaller The Plaguelands. Området preges av et utbrudd av nanoteknologien kalt SIVA. Den gjør The Fallen om til en enda farligere fiende, men som vi har blitt vant til gjør utviklerne minimalt arbeid med å gi oss nye fiendetyper. Her snakker vi bitte litt ny grafikk og noen nye angrep.
Det nye området har derimot et unikt utseende. SIVA levner røde ledninger som kveiler seg inn i åpninger, som noe organisk, og bryter opp det som en gang var Russland. Kontrasten mellom rustne og slitte bygninger og det nye røde er direkte vakkert.
Lett å overtale
Knut, en av kompisene som er med oss på hytta, får endelig tvunget den elendige Edge-forbindelsen til å gi oss svaret på hva Xur byr på denne helgen.
- Jeg tror det er Mida Multi Tool, sier han etter å ha studert mobiltelefonen.
Det er nemlig ikke bare jeg på hytta som savner «Destiny». Tre av oss har allerede investert mange timer i utvidelsespakken og vi har for lengst begynt å overtale to av de andre her på hytta til å vende tilbake.
- Det er masse å gjøre. Du har i alle fall fire nye exotic quests, helt nye og remiksede strikes og det nye området har flere hemmeligheter å utforske. Snart er det også Iron Banner. For å ikke snakke om raidet. Vi må klare raidet sammen!
Det viser seg at det ikke er vanskelig å finne argumenter som på nytt skal samle gjengen som allerede har beseiret Crota, Atheon og Oryx.
Mye jobb
Før du kan delta i det nye raidet venter mange timer med forarbeid for å bygge kraftig nok figur. Hovedoppdragene er unnagjort på et par timer og er ikke noe særlig når det kommer til historien. Da er det mer minneverdig å utforske The Iron Temple. Dette er Rise of Irons svar på The Tower.
I tillegg til å dekode engrammer, hente bounties og danse med fremmede finner du blant annet et gigantisk fjell som du kan bestige etter å ha skrudd agility til topps. Endelig har Bungie forstått at vi liker å utforske krokene i unverset. Fjellet og et mystisk rom i samme område har også hemmeligheter.
Etter hovedhistorien er unnagjort venter det nye sideoppdragene, jakten på eksotiske våpen og grindingen starter. For du skal helst like å grinde for å nyte «Destiny» fullt ut.
Flere veier til Rom
For å nå høyt utstyrsnivå må du over flere kneiker som kan ta gleden fra en spiller som ikke vet alle måtene du blir kraftigere på. Her gjør spillet er en dårlig jobb med å informere, og søk på forum, videoer og andre nettsteder er nesten påkrevd.
Noe som heldigvis er bedre i «Rise of Iron», er at der du før var helt nødt til å raide for å gå til topps, har du nå mange muligheter til å nå nivå 385.
Nye Archon’s Forge er en forbedring av Court of Oryx som vi ble introdusert for i forrige utvidelsespakke. Arenaen blir startet opp med nøkler og en bølge av stadig tøffere fiender velter mot deg. Er du heldig, og det er mange spillere i området samtidig, går kampene radig unna. Jeg blir minnet om legendariske «Loot cave» når bakken sakte men sikkert blir dekket av store mengder utstyr som glimter forlokkende.
Archon´s Forge gir deg mer loot og kampene føles mer actionfylte enn i Court of Oryx fra The Taken King. Der kom noen få store fiender som du måtte skyte løs på. Her er det i stedet mange, korte bølger med flere fiender før bossen til slutt dukker opp.
Dette gjelder også for de andre delene av «Rise of Iron». Det virker som om Bungie har forstått at rytmen i kampene fort kunne bli for trege tidligere.
Nightfall-oppdrag, gaver fra ulike fraksjoner, PVP i The Crucible og Trials of Osiris er bare noen av de andre måtene du får det beste utstyret. Variasjonen i måter å grinde gjør spillet mindre monotont på veien for å gjøre figurene dine sterkere.
Den følelsen
Grinden har også blitt enklere, men også mer underholdende, men i bunn ligger det som gjorde at jeg måtte spille igjen og igjen - selv da «Destiny» hadde langt mindre variasjon det første halvåret etter slippet: Den smidige opplevelsen som bare denne spillserien kan by på.
Skytingen og den responsive måten du beveger deg i landskapet er noe jeg ikke har funnet maken til andre steder. Det er fremdeles oppsiktsvekkende hvor enkelt det er å bli med i kampene dine venner holder på med, eller hvordan andre når som helst kan bli med på ditt eventyr hvis de ønsker det.
Har du aldri satt pris på det «Destiny» har tilbudt før, er det imidlertid ingen grunn til å tro at du plutselig vil finne glede her heller. «Rise of Iron» byr mest på en fin videreforedling fansen allerede liker.
Da er det rart at utviklerne bak «Destiny» fremdeles ikke har skjønt at mange ikke har nok venner til å fylle opp et lag i seksjonene der det ikke er matchmaking. Mange gidder heller ikke jobben det er med å besøke nettsider hvor du finner andre for å sette opp et lag til raidet.
Det er synd, for det nye raidet er det beste siden Vault of Glass.
Noe stort må dø
Etter å ha hatt det gøy i noen og tjue timer med den nye utvidelsespakken var jeg endelig klar for raidet: Wrath of the Machine. Nanoteknologien, SIVA, har skapt et monster. Tror jeg - historiefortelling er ikke denne seriens sterkeste side. Heller ikke her fester den seg. Noe gigantisk må uansett dø.
Det sagt - it at også dette raidet krever konsentrasjon og lagspill fra alle seks deltakere. Spesielt på slutten når fiendene er ekstra sterke. Fram til da trenger du på ingen måte å være nivå 360, slik spillet foreslår. 355 holder. Vanskelighetsgraden virker generelt å være skrudd ned i forhold til tidligere raid.
Mens du tidligere måtte bære mye i raidene fra punkt A til B, er det påfallende mye kasting av objekter denne gangen. Om det kan kalles en nyvinning er usikkert, men det krever i alle fall trening. Raidet lærer deg først opp i en ganske enkel kamp før du etter hvert må time kastene slik at alle gjør dette samtidig.
Og forresten. For dere som likte hoppe-puzzles, er det dessverre lite å hente på den fronten. Dere andre kan puste lettet ut.
Mer action
Siden utviklerne denne gangen har dumpet Xbox 360 og Playstation 3 har Bungie også skrudd opp kompleksiteten på både grafikk og spilldesign, hvor en minneverdig sekvens ber deg hoppe på og bevege deg på en fiende. La oss håpe vi får se mer av denne dynamikk i det kommende spillet.
Det generelle fokuset på kortere sekvenser vises også i raidet. Det føles mer actionpreget selv om du til tider må bryne deg på oppgaveløsning i tråd med det du har møtt på i Vault of Glass, Crota´s End og King´s Fall
Som i Archon’s Forge hagler det utstyr hele veien mot sistebossen. Skjulte kister og hemmelige områder gir også litt ekstra å gjøre ved siden av kampene. Raidet finner ikke opp hjulet på nytt, men byr på nok variasjon og kule fiender til at jeg ser fram til mange runder.
«Rise of Iron» er mer av det samme. Likevel er det nok nytt til at spillet føles – ja – nytt. Der «Taken King» føltes klaustrofobisk og mørkt, har denne pakken gjort «Destiny» fargerikt og luftig igjen.
For meg er årets beste spill fra 2014 ikke dårligere i 2016. Det har bare blitt bedre.
