(PressFire.no): Utvikler Hopoo Games markerer seg som et spillstudio som søker hardt og innbitt etter hvilken verdi som kan ligge i beinharde vanskelighetsgrader.
Debuten «Risk of Rain» fra 2013 sitter fortsatt friskt i minne med sin den gang overveldende styrke.
Når det i salgsbeskrivelsen av deres andre spill «Deadbolt» proklameres en «extremely challenging stealth-action hybrid», vet jeg at studioet mener alvor.
Nøkternt stilig
Spillets tema er lettfattelig: Du er Døden, på oppdrag fra flammen i peisen for å drepe de døde på nytt. Zombier, vampyrer, skjeletter og demoner har reist seg til jorden og startet gjengvirksomhet, sentrert rundt produksjon og distribusjon av et mystisk dop som får brukeren til å føle seg levende.
Samtidig er spillet om enn vanskelig å mestre, så enkelt å fatte: Du sniker rundt eller skyter vilt; uansett med nøye overlegg. Fiender kan drepes med et knippe ganske fiffige, men ikke overmåte mange forskjellige metoder. Likevel gjør spillet opp for de få mekanikkene med et imponerende godt variert nivådesign gjennom oppdragene.
Også fargepaletten er en beskjeden kontrast til iblant ville actionsekvenser, og til det påfølgende blodsølet. Samtidig, – og heldigvis, fordi «Deadbolt» er et spill man gjerne bruker mye tid på – har Hopoo brukt den samme komponisten som i «Risk of Rain», Chris Christodoulou, til å lage et like groovy musikkspor som forrige gang.
Smartere enn debuten
Det er tydelig at Hopoo har gjennomgått en utvikling. «Risk of Rain» var et friskt pust i et ellers litt daft spillmarked, men som har sett flust av liknende konkurrenter i den nå navngitte roguelike-sjangeren de siste to åra.
Det utfordret med permanent død, og ved at det kastet bølge på bølge av urimelig sterke fiender inn i gryta mens spilleren kjempet med nebb og klør for å holde tritt med erfaringspoeng og andre belønninger.
«Deadbolt» markerer imidlertid en bevegelse i en mer raffinert retning. Heller enn permadød, rå kraft og gradvis oppbygging av figuren er det nå smart nivådesign og spillerens egne opparbeidede ferdigheter som er hovedmotiv.
Tankene går til spill som «Hotline Miami», ikke bare i møte med et lett absurd univers, men også i det elegante fraværet av rollespillelementer, til fordel for et krav om en hårfint perfeksjonert spillestil fra spillerens side etter gjentatte forsøk.
Hopoo skriver seg bort fra nisjen som er roguelike, og viser at de i tillegg kan få til dét som er flott med spill som «TowerFall Ascension» og «Rocket League».
Når det ikke går an å kverne seg opp i nivå for å komme over de tøffeste kneikene, føler jeg i genuin forstand at det er min prestasjon som er grunn til at jeg kommer videre i spillet.
Denne effekten,´satt i sammen med en vanskelighetsgrad som virkelig setter tålmodighet, vilje og selvtillit på prøve – gjør at det å spille «Deadbolt» til en viss grad kan sies å være en meningsfull geskjeft.
«Deadbolt» er ikke et spill jeg orker å spille i timevis av gangen, rett og slett fordi det er anstrengende. Dette til tross er jeg glad for at det finnes, og for at jeg også finnes, og kan spille det. Spillet koster sytti kroner i Steam, og er oppbyggende for karakteren. Løp og kjøp, til deg selv og til barnebarna.
