Å hevde seg i actionsjangeren begynner å bli temmelig vanskelig og det virker som om utviklerne av «Dead to Rights: Retribution» er klar over problemet – de synes å ha gitt opp før de startet.
Det er nemlig overraskende fritt for ambisjoner. Historien er helt uinteressant og rollegalleriet er like spennende som en boks Joikaboller varmet over et stearinlys.
Samtidig er personlighetene så homogene og flate at laboratoriet til mattilsynet har sendt diplom til Capcom.
Både omgivelser og atmosfæren føles litt som å gå inn i en tidsmaskin tilbake til «Max Payne»; det er mørkt, regntungt og noen ganger er det snøfnugg i luften. Du har til og med også en mulighet til å aktivisere sakte film, slik det var mulig i «Max Payne».
Hvis du krysser Max Payne med Syphon Filter så burde du ha en liten føler for hva du kan forvente.
FORTELLERTEKNISK HANDICAPPET
For det er selve actiondelen som holder «Dead to Rights: Retribution» flytende.
Kombinasjonen av relativt tilfredsstillende skyting, et helt ok slåssesystem og sniking er akkurat passe varierende til å holde interessen pirret.
Historiens manglende evne til å engasjere skyldes i hovedsak måten spillet er lagt opp på. Mekanikken baseres på å komme seg fra A til B ved å skyte alt mellom start og mål, ikke ulikt det vi vil kalle et brett eller level. Og når du er ferdig med en seksjon, får du påfølgende vurdering av dine evner i form av poeng og gradering.
Det gir lite rom for å engasjere med en god historie uten at du blir dratt ut av handlingen.
I så måte kan det virke som den dystre stemningen brukes som kamuflasje for et manglende ambisjonsnivå på det fortellertekniske. Det blir som å dynke en hamburger i Thousand Island fordi man vet at kjøttet ikke er av prima vare.
Omgivelsene er også overraskende lineære for et spill anno 2010. Du kan stort sett ikke bevege deg utenom det du kan se ved første øyekast. Noe som betyr en korridor strødd med strategiske dekningsområder.
ENGASJERENEDE SKUDDVEKSLING
Du bruker omgivelsene som dekning slik vi kjenner det fra Gears of War eller Uncharted om du vil.
Samtidig kan du bruke hunden Shadow til å angripe fienden, gjerne om de gjemmer seg bak dekning selv.
I så måte kommer et lite, men originalt strategisk element inn i kampsystemet. Måten du bruker Shadow på kan påvirke fremgangsmåten du velger.
Samtidig er skytingen ganske solid og tilfredsstillende. Og skulle det koke ned til nærkamp har spillet også et helt greit system for litt nevekamp også, hvor du også kan bruke hunden Shadow aktivt.
Det er noe befriende primitivt ved «Dead to Rights: Retribution». Det er som en film med Jean Claude Van Damme du vet er en intellektuell ørken, men hvor actionscenene er godt laget.
«BE MY BITCH FOR THE EVENING?»
Men når du begynner å bli litt lei av å plaffe ned skurk etter skurk, glimter spillet til med oppdrag som krever list.
For noen ganger må du spille som hunden Shadow hvor du skal snike rundt og ta vakter - én etter én.
Slik jeg ser det burde kanskje snikemulighetene faktisk vært mer integrert i spillet, hvor du kan velge når du vil bruke Shadow eller ikke.
En annen mulighet hadde vært å ha en co op-modus hvor en kompis kunne styrt hunden. En enkel løsning for å øke kvaliteten på spillet.
Men uansett er snikeoppdragene et etterlengtet avbrekk i kuleregnet. Men også her mangler det litt finpuss. Det er fullstendig mangel på et sjekkpunktsystem, så du kan risikere å ha brukt mye tid på å snike rundt, men hvor du klarer å gjøre en tabbe og må starte helt på ny igjen.
Ved flere anledninger ville jeg leke litt for å teste mulighetene - hvor resultatet ble at jeg pent måtte starte helt på ny.
«Dead to Rights: Retribution» er befriende upretensiøst i sin relativt ambisjonsløse form, men ærligheten gjør det også lettere å tilgi alle feilene for å fokusere på hva utvikleren gjør rett.
For det krever heller ikke særlig av spilleren annet enn en urolig pekefinger og en smak for litt hjernedød underholdning.
Hadde «Dead to Rights: Retribution» kommet ut samme måned som et Gears of War eller Uncharted, hadde sannsynligvis ingen giddet å anmelde det engang - og i alle fall ikke med en positiv vinkling.
Men med en overraskende underholdene actiondel er faktumet at spillet faktisk er akkurat så festlig at det er fort gjort å skyte seg gjennom de syv eller åtte timene det tar å spille gjennom, men da må du ha spilt gjennom både Gears of War- og Uncharted-spillene først.
NB! Spillet er ute til PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.
